Kron hin, allheims drott
Atle Søvik skriver i Morgenbladet at vi bør få et kjønnsnøytralt personlig pronomen. Han foreslår "hin". Det finnes mange gode grunner for å innføre et kjønnsnøytralt personlig pronomen, mener Søvik. Tidligere har andre foreslått "haun" som et alternativ; et androgynt pronomen, sammensatt av "han" og "hun". Søvik vil derimot ha "hin", og hans grunn er at det er kjønnsløst, og dermed passer det på Gud - fordi Gud ikke har noe kjønn.
Etter min mening vil det medføre kristendommens sikre død å innføre noe slikt.
Hvorfor?
Fordi det på sikt vil gjøre all tale om Gud umulig. Det neste logiske skritt blir at man ikke lenger kan tale om Guds hånd, Guds øye, Guds munn; for Gud har jo verken hender, øyne eller munn. Til sist blir alle analogier og symboler fra vår verden ubrukelige når vi skal tale om Gud. Både det bibelske begrepsunivers og den menneskelige erfaringsverden - som vitterlig ikke er kjønnsnøytral - forkastes dermed som grunnlag for å si noe om Gud.
Hva ender vi opp med?
En diffus Gud, er svaret. En som vi ikke kan tre i noe personlig forhold til. Hvem i all verden kan ha et forhold til en "hin"? Og hva med Jesus? Er han også hin? Eller er hin ganske enkelt han? Hvordan skal vi be til hin? Skal vi bruke "hin" bare når vi snakker om hele treenigheten, og "han" når vi snakker om Faderen og om Sønnen? Eller kanskje bare Ånden er "hin"? Hvordan skal det bøyes i akkusativ? "Him"? Kan Gud fremdeles være Far? Eller Mor, slik enkelte tar til orde for? Det er jo heller ikke akkurat kjønnsnøytralt. En naturlig løsning kunne være For eller Mar. Eller Fir. Gud vår Fir og Mir.
Ikke bare enkelt.
Dessuten er det anti-økumenisk. Slår vi inn på denne veien, kan vi skyte en hvit pinn etter samarbeidet med kristne trossamfunn som på en eller annen måte er seg sin kristne arv bevisst, fra pinsevenner til reformerte til ortodokse kristne.
Ellers er dette innlegget i Morgenbladet om samme tema lett underholdende. Denne måten å konstruere språk på minner meg litt om esperanto, det nye, store verdensspråket som aldri slår riktig gjennom. Det aner meg at "hin" og "haun" vil forsvinne ganske stille og ubemerket. Å tro at man kan få dette til å bli en naturlig måte å snakke på i Norge, er forbløffende optimistisk.
Etter min mening vil det medføre kristendommens sikre død å innføre noe slikt.
Hvorfor?
Fordi det på sikt vil gjøre all tale om Gud umulig. Det neste logiske skritt blir at man ikke lenger kan tale om Guds hånd, Guds øye, Guds munn; for Gud har jo verken hender, øyne eller munn. Til sist blir alle analogier og symboler fra vår verden ubrukelige når vi skal tale om Gud. Både det bibelske begrepsunivers og den menneskelige erfaringsverden - som vitterlig ikke er kjønnsnøytral - forkastes dermed som grunnlag for å si noe om Gud.
Hva ender vi opp med?
En diffus Gud, er svaret. En som vi ikke kan tre i noe personlig forhold til. Hvem i all verden kan ha et forhold til en "hin"? Og hva med Jesus? Er han også hin? Eller er hin ganske enkelt han? Hvordan skal vi be til hin? Skal vi bruke "hin" bare når vi snakker om hele treenigheten, og "han" når vi snakker om Faderen og om Sønnen? Eller kanskje bare Ånden er "hin"? Hvordan skal det bøyes i akkusativ? "Him"? Kan Gud fremdeles være Far? Eller Mor, slik enkelte tar til orde for? Det er jo heller ikke akkurat kjønnsnøytralt. En naturlig løsning kunne være For eller Mar. Eller Fir. Gud vår Fir og Mir.
Ikke bare enkelt.
Dessuten er det anti-økumenisk. Slår vi inn på denne veien, kan vi skyte en hvit pinn etter samarbeidet med kristne trossamfunn som på en eller annen måte er seg sin kristne arv bevisst, fra pinsevenner til reformerte til ortodokse kristne.
Ellers er dette innlegget i Morgenbladet om samme tema lett underholdende. Denne måten å konstruere språk på minner meg litt om esperanto, det nye, store verdensspråket som aldri slår riktig gjennom. Det aner meg at "hin" og "haun" vil forsvinne ganske stille og ubemerket. Å tro at man kan få dette til å bli en naturlig måte å snakke på i Norge, er forbløffende optimistisk.
skrevet av Sindre Skeie 00:31
13 Kommentarer:
Ja, og et spørsmål til: Hvorfor skulle et intetkjønnet vesen finne på å skape en mann og en kvinne "i sitt bilde"?
Talen om Gud er nødt til å ha bibelsk belegg. Det betyr jo ikke at vi ikke skal utforske og lage nye ord som kan utdype Guds vesen. Men å tale om Gud i intetkjønnede former, er rett og slett uforståelig for det bibelske materiale.
Blir det da riktig å snakke om Gud som tvekjønnet. Litt slitsomt med Ester Pirelli assosiasjoner.
Jeg synes at siden ingen har sett Gud, utenom gjennom Jesus, at alt må være lov. Gud har ikke kjønn slik jeg ser det. Men vår erfaringsverden har det, og der må vi få lov til å bruke de referanser vi kjenner til for å kunne beskrive Gud. Men vi har en historie for å presse Gud inn i rammene av tradisjonelle maktstrukturer, og veldig ofte i form av mannlige bilder. Se bare på tradisjonell kristen kunst, med Gud som en tronede sterk og sint man. Mange vil i et slikt lys ha problemer med å få far\han\hun til å passe i beskrivelsen av Gud ut fra egne opplevelser. Derfor må folk ut fra egne referanser få lov til å beskrive Gud, om det så er hin, fir, haun. Evnt. som frigjører, livgiver slik man noen steder har byttet ut fader og sønn beskrivelsen. Alt til sin tid, og sitt publikum tenker jeg.
Det er, som du sier, ingen som har sett Gud annet enn gjennom Jesus (som faktisk var mann). Men de fleste vil sikkert kunne være enige i at Den Treenige Gud både har såkalte "mannlige" og "kvinnelige" egenskaper (som kan gjenkjennes både i det bibelske materialet og den menneskelige erfaring).
Jeg tror at Gud er hinsides kjønn - altså verken hankjønn, hunkjønn eller tvekjønn. Men: Jeg tror ikke at Gud er kjønnsløs.
Blant annet derfor blir det drastisk å permanent bytte ut "Faderen, Sønnen og Ånden" med ord som "Livgiver, Frigjører og Opprettholder". Ikke fordi de nye ordene er dårlige - de sier jo noe sentralt om Gud: Faderen ER Livgiver, Sønnen ER Frigjører. Og i bestemte sammenhenger synes jeg dette fungerer bra, som en utdyping og konkretisering av Den Treenige Gud.
Men når "de nye" formene helt skal ta over for "de gamle", da endrer vi ikke bare ord, men innhold. For ordene "frigjører" og "sønn" betyr rett og slett helt forskjellige ting.
Det ligger jo et stort, interessant og gammelt spørsmål på lur her:
Hvor skal talen om Gud ha sitt utgangspunkt?
Den danske professor Erik A. Nielsen skriver et sted at tro er utholdende beskjeftigelse med kristendommens billedverden. Jeg ser en tendens i dag til at man for fort og for lett gir slipp på de tradisjonelle bibelsk-kirkelige bilder. Utholdenheten er ikke så stor. Men hvis teologiens språk blir grunnleggende forskjellig fra Bibelens, så blir vel også Bibelen til sist ubrukelig som felles trosgrunnlag.
Det er heller ikke helt riktig at Fader bare er en beskrivelse, det er vel først og fremst et navn vi bruker for å tiltale Gud. Det innebærer at jeg som taler, er hans barn. Sier jeg derimot Gud Skaper, så innebærer det at jeg er Guds skapning. Et barns forhold til sin far er noe annet enn en skapnings forhold til sin skaper.
Jeg mener ikke at man ikke skal utforske det feminines rolle i kristendommen; det har ofte vært forsømt. Men så enkelt å gi slipp på urgamle bilder, navn og begreper, synes jeg er dumt og ganske lettvint. Jeg tror faktisk det henger sammen med en manglende interesse for Det gamle testamente.
En annen ting: Ingen har sett Gud uten gjennom Jesus, det er jo sentralt. Men det betyr ikke at "alt må være lov". Hovedvekten i dette bibelverset ligger jo ikke på at ingen har sett Gud - men på at Jesus har vist oss hvem Gud er. Derfor plikter teologien å søke Gud i hans åpenbaring gjennom Jesus Kristus.
Den enkelte kan beskrive sine opplevelser med Gud hvordan han eller hun måtte ønske. Men skal det komme til noe kristent fellesskap, trenger vi et felles språk.
Og forresten: Det må være et språk fylt av poesi og musikk! Det må klinge godt! Det må gli over tungen som en sang. Bare prøv å si det: "Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd." Eller: "Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren." Jeg synes den første sangen er den vakreste.
Gisle skrev: "Jeg tror at Gud er hinsides kjønn - altså verken hankjønn, hunkjønn eller tvekjønn. Men: Jeg tror ikke at Gud er kjønnsløs."
Det kan hende det bare er meg, men hva betyr det da? Er det "skapt i sitt bilde" du tenker på? Hvordan kan en være både hinsides kjønn og ikke kjønnløs?
Gisle skrev og:
"Blant annet derfor blir det drastisk å permanent bytte ut "Faderen, Sønnen og Ånden" med ord som "Livgiver, Frigjører og Opprettholder"."
Det jeg tenkte på i mitt innlegg var ikke å bytte ut noe permanent, men heller utvide vokabularet og bruke det som passer for brukeren og til anledningen. Det må da være bra.
Så til Sindre:
Hvis Fader bare er et navn vi bruker på å tiltale Gud vil det nå i alle fall være veldig uproblematisk å bytte det ut med et annet ord ved behov, nettopp pga at et "barns forhold til sin far er noe annet enn en skapnings forhold til sin skaper."
Nettopp pga at teologien plikter å søke Gud i hans åpenbaring gjennom Jesus Kristus føler jeg det blir feil å legge for stor vekt på mange av navnene og bildene fra Det gamle testamentet. Mange av de er med på å fremmedgjøre Gud for meg. En rasende krigsherre som viser mindre sympati med israels motstandere enn dagens israelske regjering gjør. Evnt. den feminine varianten "Gud er som en rasende binne" Kanskje ikke så dumt da å finne utrykk og bilder også fra andre steder?
Men med tanke på poesi er jeg ikke i tvil om at Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd klinger bedre.
Hallo gutter - dette ble jo riktig så spennende!
Om kjønn: "Gud er forut for kjønnskategoriene", burde jeg kanskje ha skrevet. Det uttrykker mer presist hva jeg tenkte enn "Gud er hinsides kjønn" (jeg har vel aldri tenkt stort på dette før...). Uansett ønsket jeg å komme bort fra det å skulle avgjøre hvorvidt Gud er tvekjønn eller intetkjønn (eller så og så mange prosent mann og/eller kvinne). Det blir meningsløst. Samtidig: Dersom vi gjør Gud kjønnsløs, gjør vi Gud mindre menneskelig.
Ja, vi må absolutt variere språkbruken/tiltaleformene. Det er en stor rikdom i det at vi lar oss inspirere til å uttrykke og tiltale Gud på nye måter! Og viktig at nye generasjoner gjør dette.
Privat kan folk gjerne få kalle Gud for Haun eller Fir. Men kirken er jo avhengig av et felles språk. Og der spørs det om Haun har noe å tilby...
Dette er også et spørsmål om hvor vi skal finne kilder til våre navn, benevnelser, i det hele tatt vår tale om Gud. Som kristne tror vi at Gud har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus. Det er Bibelen som er vår fellesspråklige kilde til denne åpenbaringen. Derfor blir det viktig at kirkens tale om/til Gud har en form for bibelsk klangbunn - selv om ordene vi bruker tilhører vår tid.
(Jeg oppfattet det forresten ikke sånn at du mente man burde bytte de nevnte ordene permanent.)
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Einar:
Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at Far "bare" er et navn - i dette navnet ligger jo mitt forhold til Gud, at jeg er Guds barn, og dette forholdet henger nøye sammen med Jesu frelsesverk. Bare gjennom Jesus kan jeg kalle Gud min Far. Kaller jeg Gud Far, forutsetter jeg frelsesverket. Derfor, og fordi det var det navn Jesus lærte disiplene da de spurte ham hvordan de skulle be, og fordi Far-Sønn-betegnelsen dekker ikke bare det jordiske, men også det evige forholdet mellom Gud Fader og Gud Sønn, mener jeg Far-navnet må ha en sentral stilling.
Jeg tror både Gisle og jeg er enige i at vi trenger en rikdom i språket om Gud. Men nye bilder og begreper må henge sammen med den kristne arven.
At GTs Gud skulle være en rasende og nasjonalistisk krigsherre for Israel - jeg vil faktisk påstå at det i liten grad er riktig. Man kan selvsagt med letthet finne enkeltvers her og der som isolert sett virker fryktelige. Men da bruker man Bibelen på samme måte som fundamentalistiske kristne, uten syn for helheten. For også GT vitner om Kristus. Spørsmålet må være:
I lys av Jesu død og oppstandelse, hva sier dette til meg?
Svaret er ikke alltid opplagt. Men da kan man la det ligge, ta det med seg, kjempe med det, gi det tid. Uten kamp kan man i hvert fall ikke gi det opp.
Et eks.: I Salme 137 står det i en tale mot Babylon: "Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen."
Dette høres jo forferdelig ut. Men hvem er klippen i den kristne billedverden? Det er Kristus. Kan dette være et bilde på dåpen, hvor vi dør og oppstår med Kristus?
Er litt trøtt, så jeg er usikker på om dette er forståelig, og om jeg egentlig forstår selv hva jeg prøver å si eller om jeg egentlig ikke har noe å si. Men men
Jeg er enig i det du sier Sindre, det eneste jeg mener er at vi også i tillegg til å bruke begrep fra den kristne arv må finne begrep fra vår tid, og som kanskje tar hensyn til tiden vi lever i. Det er ikke pga hva Jesus gjorde og sa at kvinnene har utrolig liten plass i både det gamle og det nye testamentet. Det er pga hvordan samfunnet var. Begrepene i "den kristne arv er nå også begrep av sin tid".
Og selv om "Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen" sikkert er et bilde på noe godt, så ville jeg aldri brukt det. Jeg tror slike begrep gir dårlige assosiasjoner til et Gudsbilde vi ikke vil ha.
Jeg forstår ikke hva du mener med at det er bare gjennom Jesus man kan kalle Gud for Far.
Ha det kjekt i bryllup, og til lykke Gisle!
Takk, Einar - nå er jeg plutselig (vel, vel...) gift og vi hadde en veldig fin dag i går! Sindre gjorde det bra i "din" rolle som toastmaster, og sammen med Eyvind holdt han en av bryllupshistoriens mest respektløse, morsomme taler...!
Det er virkelig et spennende tema du reiser, Sindre! Jeg er enig i at talen om Gud må forstås relasjonelt. Det må det være fordi alle relasjoner består av spenninger -det er nettopp det som gjør en sann tale om Gud til en tale om en levende Gud. Vi lever i en kosmetisk kultur som nok i liten grad har rom for slike spenninger. Oppleves talen om Gud som problematisk og spenningsfullt, så fjerner vi det. Vi konstruerer oss heller forbi problemet. Vi har dessverre lite av den bibelske salmetradisjonens utholdenhet og ærlighet til å tale om gudsforholdets positive og negative sider samtidig. Dette er paradoksalt. Vi søker en Gud som er relevant for vår tid og som vi kan forholde oss til i våre liv, men fanges samtidig i en gudsforestilling som med kosmestisk presisjon fjerner alle de spenningene som gjør relasjonen levende og menneskelig. Det er det Søvik ender opp med. Han bidrar til å skape en gudsforestilling som passer oss, som vi kan legge uten på kroppen vår som et dekke. Det er også interessant å merke seg at han gjør Gud til et intetkjønnsord. Han mangler i tillegg den nødvendige kritiske distansen til sin egen kultur, noe som forsterkes ved at han ender opp med et nærmest kosmetisk-industrielt gudsbegrep, uten kontakt med menneskers kropp og sjel. Han lar teologien og talen om Gud fanges inn i noen konstruksjoner som langt på vei gjør Gud til en ubestemmelig figur uten relevans verken for den troende eller den søkende. Er det noe vi i såfall ikke søker så er det en konstruert Gud, eller en religiøs make-over. Debatten er imidlertid viktig. Men ofte synes jeg nettopp disse debattene avslører at man er bedre til å formulere svaret enn å forstå problemstillingen. Kanskje er nettopp det noe av teologiens store utfordring.(bloggen og kommentarene er et hederlig unntak). Vi trenger en åpen og teologiske samtale om hvem Gud, som har rom for både erfaringer, tanker og poesi -først og fremst for å forstå oss selv bedre, og holde menneskers tro og søken etter Gud levende.
Cherio!
Legg inn en kommentar
<< Home