Strøtanker etter å ha sett "Den grønne mil"

Filmens ene hovedperson – den dødsdømte John Coffey – er på en eller måte forbundet med Sankt Christopher, et navn som betyr: Han som bærer Kristus. Dette stammer fra en kristen legende:

Sankt Christopher bar en liten gutt over en elv, men måtte undre seg over hvor umenneskelig tung den lille var. Bare med nød og neppe klarte han å krysse elven uten å bukke under for tyngden. Da de var kommet over, fikk Christopher vite at gutten var Kristus selv. En kort stund hadde Christopher båret på sine skuldre ham som bærer alle verdens synder.

John Coffey har evnen til å «trekke» en sykdom ut av et menneske: Han puster sykdommen inn i seg gjennom munnen, og etter en tid kan han slippe den ut igjen – men ikke uten et visst besvær; sykdommen tar da form av en stor flokk summende, skremmende insekter som flyr av sted. Men et spørsmål reiser seg hos oss etter hvert som filmen skrider fremover: Hva vil skje om John Coffey velger å beholde sykdommen inne i seg; hvis han ikke slipper den ut? Og når har pustet inn en sykdom fra ett menneske, kan han da blåse den inn i et annet?

Den godeste Coffey kan altså bære andre menneskers sykdommer – og heri ligger forbindelsen til den hellige Christopher.

Det er unektelig noe vakkert over John Coffeys handlinger, som er fullstendig blottet for selviskhet. Men hvis jeg skal forsøke å si noe om filmens underliggende livssyn, så vil jeg rette et kritisk lys mot Pauls ord mot slutten: «John was just a force of nature» – John Coffey var bare en naturkraft. Slik reduseres, hva skal vi si, Coffeys moralske ansvar, eller, kanskje kan man si at han frarøves sin personlighet; han blir et medium uten ansvar for det som skjer gjennom ham. Han straffer dem som er «onde i hjertet», det vil si at han enten tilrøver seg en myndighet han ikke har rett på («hevnen hører Herren til»), eller så er han ganske enkelt Gud – og det formidler i så fall ikke noe kristent gudsbilde.

Det som savnes i filmen, er at vi får rygge tilbake og miste vår sympati, vår identifikasjon, med John Coffey. Slik det nå er, dras vi til de grader inn i Coffeys perspektiv på verden, at vi under filmopplevelsen virkelig tror at de straffene han legger på betjent Percy og gale Bill, enten er fullt akseptable, eller også at de rett og slett er Guds egen straffedom. Filmens perspektiv kunne derimot ha vært, for eksempel, at det blir galt når mennesker tilriver seg den hevn som hører Herren til – for det er ingen annen enn Gud som kjenner menneskenes indre. Hvis John Caffey er Gud, så er også menneskeheten delt i gode og onde mennesker. Paul og Brutal er ikke annet enn gode, mens Percy og Bill bare er onde. Det er en lettfattelig – men også grufull – måte å kategorisere mennesker på.

Et annet poeng i filmen er: Ingen kan bære verdens lidelse uten å ønske seg døden. Det slår meg: Kanskje er det bare Kristus som kan akkurat det.

Det er for øvrig noe betenkelig med filmer som viderefører en tanke om at mørkhudede eller afrikanere er slike naturkrefter, eller at de takket være sin primitivitet og naivitet på en måte er «ubesmittet» av den vestlige sivilisasjons utallige sykdomstegn, og at de derfor er gode mennesker; at mørke så å si er nærmere status originalis enn hvite. Dette er selvsagt uholdbart både teologisk og naturvitenskapelig, fordi det indirekte sier at a) de hvite er kommet lengre intellektuelt enn de mørkhudede (jf. Coffeys kommentar: «I don’t know nothing ’bout nothing»), og b) det er egentlig dette fremskrittet som er årsaken til at folk blir umenneskeliggjort i de hvites kultur.

Filmen slutter i en pessismistisk dragning. Sankt Christopher alias John Coffey har ikke evnen til å vende gråten om til latter, hans død gir ikke liv, i hvert fall ikke liv forstått som livsfylde, mening og glede, selv om han riktignok klarer å forlenge levetiden til musen Mr. Jingles og betjent Paul.

Den grønne mil formidler ropet etter en som virkelig kan forvandle død til liv. John Coffey makter det ikke, til tross for sine gåtefulle krefter og sin grenseløse uselviskhet. Han ser himmelen kun ett sted: i illusjonen, når han får besøke en kino før han selv skal gå den grønne mil.

Like fullt: En film som er verdt å se. Den setter tenkesystemet i sving. Og det er (nesten) alltid bra.

But it wouldn't be nothing

Et stykke kjønnsrollestatistikk fra årets konfirmantkull:

Alle konfirmanter skal ha en kontaktperson, og dette er stort sett alltid far eller mor. Eller, det som nå viser seg, er at det stort sett alltid er mor. Av femti konfirmanter som hittil er registrert i datasystemet vårt, er det faktisk bare tretten som har ført opp far som kontaktperson.

Her skulle det ideelt sett følge noen interessante refleksjoner omkring dette fenomenet. Det får vi nesten ha til gode. I kveld er det ikke min oppgave å tenke. Bare å registrere all informasjon, slik at konfirmantene får tildelt konfirmasjonstidspunkter og undervisningsgrupper og leirdatoer innen rimelig tid.

Men det er jammen vanskelig - helt å la være å tenke. Det slår meg at salige James Brown var inne på noe.

Hvem er det som bærer tradisjonene videre i familiene? Hvem er det som gjør at hjemmet plutselig har preg av høytid når en høytid nærmer seg? Hvem er det som lager små navnelapper og fester på barnas klær og ransler?

Det finnes flust av unntak, selvsagt. Det blir galt å generalisere. Men likevel. Hva hadde verden vært uten en kvinne eller en jente? James Brown har svaret.

- snirre

Preken uten Gud

I sommerferien var jeg en tur i Trondheim, og rakk der å delta i en gudstjeneste i Nidarosdomen. Alt i alt vil jeg si det var en god opplevelse. Men det var særlig en ting jeg stusset ved, og det var den påfallende mangelen på - ja, på Gud, rett og slett - i prekenen denne dagen. Vi fikk høre rikelig om folkehøyskolen som presten hadde gått på, og vi fikk høre at finere ansikt enn Erik Byes kunne vel ingen forestille seg, ja, til og med abortlov og ungdommers seksualitet var temaer som den godt voksne forsamlingen fikk høre presten foredra om, men jeg kan ikke huske at Gud ble nevnt, og heller ikke Guds Sønn.

Er det så farlig, spør man seg kanskje, og til det vil jeg svare ja. Uten forbehold. I beste fall er det meget pussig. Den dagen jeg glemmer å forkynne Kristus i en preken - da håper jeg at noen tar meg vennlig, men bestemt, i armen og leder meg tilbake i riktig retning.

-snirre

Evaluering

Vi står og venter.

De 70 fireåringene som var invitert til utdeling av «Min egen kirkebok», er også invitert til to vandringer i kirkerommet. Fem fireåringer var her til den første av vandringene. Hvor mange kommer i dag?

Det skal begynne halv seks.

Klokken blir ti på halv. Fem på halv. Halv seks.

Ingen er kommet.

Klokken blir to over halv. Tre over halv.

Hvor mye av arbeidsdagen er gått med til forberedelser? Det tenker vi ikke på.

Klokken blir fem over halv. Der! Der kommer det noen. Ut av bilen, opp trappen. Inn kirkedøren. Hilse på. En mor og en sønn. Anna Silje og Kasper.

Var det ikke en forventning et eller annet sted, i premissgrunnlaget for trosopplæringsreformen, hos politikerne på Stortinget, noe slikt – var det ikke en forventning om at vi skulle nå ut til 70 prosent av alle de døpte – i hvert eneste årskull?

Men Anna Silje og Kasper og menighetsprest Lars Martin går inn i kirkerommet sammen med meg. Kasper finner den hemmelige stien. Den følger vi. Vi tenner lysene langs veien. Snakker sammen. Vi gjør det nokså uformelt. Jesu fødsel, kirkeårets fire farger, «Deg være ære» med rytmeinstrumenter, prosesjonskorset og Jesu død og oppstandelse, og til sist: laken-hengekøye til «Jeg folder mine hender små». Til sist har Kasper lyst til å se på orgelet, oppe på galleriet. Vi sitter der, på orgelkrakken, sammen. Han får spille, han også. Med føtter og hender.

Etterpå: Debriefing eller evaluering eller refleksjon eller hva det heter – hvordan gikk det?

Vi er i alle fall langt unna målet om å nå ut til 70 prosent av de døpte. I stedet nådde vi én av 70.

Men var det ikke nettopp derfor dette ble så fint? Var det ikke derfor vi rakk å bli litt kjent?

Vi kan godt prøve å nå 70 prosent. La oss bare ikke bli en event-kirke. For det er vel ikke så vanskelig å nå 70 prosent av de døpte i et årskull, hvis vi for eksempel inviterer til en stor, barnevennlig happening i kirken en ettermiddag eller to i året? Vi kan leie inn barnevennlige artister, barnevennlige tryllekunstnere og fancy lyd- og lysutstyr. Og da er det kanskje heller ikke så vanskelig å gi de samme 70 prosentene et positivt bilde av kirken.

Men var det ikke noe med den ene sølvmynten, den ene sauen..?

Experimentum Jakobi

Jeg er altså hjemme alene med lille Jakob, snart 15 måneder.

(Noe høres fra stuen. Er det lyden av en blyant mot en av stuens nylig helsparklede og omhyggelig malte vegger? Springer ut for å sjekke hva som skjer. Henter Jakob inn på kontoret. Gir ham et ark å tegne på i stedet for stueveggen.)

I den anledning tenkte jeg å gjøre et lite eksperiment:

(Jakob ute i stuen igjen. Henter ham inn på kontoret/soverommet. Gir ham nå en liten sau og en lekebøtte. – Se her, Jakob! Dette er gøy, vet du!)

Hvor lenge kan jeg skrive av gangen, før jeg må av sted og hindre ham i

(Jakob åpner soveromsskapet. Skal til å dra ut masse klær og diverse. Jeg går og henter ham, tar ham med meg og setter ham på fanget mitt foran datamaskinen. Han er tydelig misfornøyd med situasjonen. Jeg setter ham ned på gulvet. Ikke spesielt fornøyd med det heller.)

å gjøre forskjellige ting som i beste fall bare lager mengder av rot, eller - i verste fall - kan skade inventar eller Jakob selv?

(Jakob ute på stuen igjen. Jeg er straks tilbake.

Forresten - jeg gir heller Jakob et varmt bad. Det er koselig. Så får Jakob en brødskive. Etterpå kler jeg på ham og legger ham ut for å sove i vognen som står på altanen. Det tar en drøy time, alt i alt.)

*

Experimentum Jakobi er herved utført. Vellykket? Jo da. Det er vel ganske enkelt blitt bekreftet at man ikke sitter med ryggen til en aktiv og nysgjerrig ettåring så veldig lenge, før man må gripe inn på en eller annen måte. En kjedelig konklusjon, kanskje. Men det viser at det er best å gjøre noe sammen med Jakob, så langt det er mulig. Egne overskuddsprosjekter blir det alltids tid til siden. Jakob, derimot, er femten måneder bare én gang.

*

(I Bergen er det kald vinter, med snø og det hele. Lille Jakob sover, trygg og varm, i sin Voksi-pose ute på altanen. Pappa skribler ned noen ord i all hast og går for å kikke på Jakobs kunstverk på stueveggen.)

- snirre

Hjem..?

I morgen skal vi altså hjem til Oslo.

Eller - skal vi egentlig hjem? Nå bor vi jo faktisk i Bergen, og har vårt hovedhjem her, så å si. Men det må vel også være lov å ha et annet jordisk hjem.

Hvorfor reiser vi hjem? Det er selvsagt for å hilse på vår nye niese. Eller tantunge, som Ingjerd sier. Noe navn har den lille ennå ikke fått. Men etter bildene å dømme fører hun seg allerede som en dannet ung dame, med en fin knekk i håndleddet.

Ellers har denne dagen bragt meg inn i nok en ny og ukjent situasjon i prestehverdagen. I ettermiddag kom det seks fireåringer med foreldre til Søreide kirke på en såkalt fireårssamling. Av 82 inviterte. Ikke så høy fremmøteprosent, men forventningene våre ble mer enn innfridd.

De fikk bli med på en oppdagelsesreise i kirkerommet med fireårsboken som utgangspunkt. En hemmelig sti førte dem til mørket som var før Gud skapte himmelen og jorden, til sjøen der Jesus stillet stormen, opp på orgelgalleriet, ned igjen til lysgloben, og endelig til døpefonten, hvor de fikk kjenne på dåpsfatet og på vannet. Det hele var ledsaget av forskjellige fortellinger fra Bibelen og kjente sanger. Jeg forsøkte å ikke forenkle, ikke forklare for mye, men la fortellingene tale, og la barna gjøre sine egne erfaringer i møte med dem og med kirkerommets symboler, materialer og elementer.

Barna og det hellige. Det var vel det denne samlingen dreide seg om. Og det slår meg hvor mye som klinger med i meg - en voksen - når jeg arbeider med dette feltet. Det går dypt. Jeg håper det kan være med på å sette noen strenger i sving i barna også.

- Sindre

Et bedre liv

Risen er straks ferdig. Løk og gulrøtter surrer i pannen. Straks kommer kone Ingjerd inn med melk til sausen. Den skal lages fra bunnen. Kronen på verket: Kylling à la Andreas Viestad. Det er utrolig hva jeg har lært ved å lese hans bok, "Hvordan koke vann": Hvordan skal de tilberedes, de ulike typer kjøtt som finnes? Hvilke kjemiske prosesser foregår under steking, koking, marinering, salting, og så videre? For det er jo disse prosessene som bestemmer hvorfor kjøttet bør tilberedes nettopp slik.

Ja, faktisk vil jeg nesten gå så langt som til å si at jeg takker Gud for denne boken. Den har bedret min livskvalitet. Hurra! Gjør vårt måltid til en fest!

- snirre