fredag, september 29, 2006

Ny leder fra Åste Dokka

Etter mitt forrige innlegg om Forbundet og Kristen-Norge har Åste Dokka tatt utfordringen og meldt seg på i diskusjonen. Nå har hun også skrevet en ny leder på Forbundets nettsider, og den oppfordrer jeg til å lese. Klikk her!

-sindre-

mandag, september 25, 2006

Forbundet og Kristen-Norge

Åste Dokka, leder i Norges Kristelige Studentforbund, gjør en aldri så liten sving over Kristen-Norge for å plassere Forbundet i landskapet. Hun avgir sin rapport på Forbundets nettsider under rubrikken «Lederen har ordet»:
«Vi er tross alt et av de meget få stedene [i Kristen-Norge] det er mulig å fullføre et logisk resonnement uten å bli slått i hodet med en trykksak fra Norsk Bibel, hvor det er lov å synge med armene rett ned, hvor det ikke er normalt at ett av tre temamøter handler om viktigheten av å ikke ha sex med kjæresten, hvor man ikke mener at alle ‘andre’ kategorisk tar feil, hvor de fleste ikke tror at det lille av ånd som rører seg i samtida automatisk er av det onde og må unngås.»
Man kan mene mye om Kristen-Norges ulike organisasjoner og fellesskap. De fleste kan vel peke på ting som de mener er uheldig. Men jeg forstår ikke hvordan man kan karakterisere de forskjellige kristne miljøer i Norge på denne måten. Til det har jeg møtt altfor mange helstøpte, morsomme, åpne, imøtekommende, vennlige, interessante, samfunnsengasjerte og reflekterte mennesker fra miljøer som jeg selv ikke trodde at jeg hadde noe til felles med. Det ville jo være ganske frekt av meg å hevde at alle disse personene er blitt slik de er på tross av de miljøene de er formet av. Skal man tenke kritisk-vitenskapelig (en kjernesak for Forbundet), må det da være mer nærliggende å anta at de er blitt preget av en form for positiv kraft som har vært i deres omgivelser.

*

En gang var jeg sammen med to studenter fra Teologisk fakultet (TF) og kikket på gamle bøker i et teologisk antikvariat. Den ene, en ung mann, spurte meg om jeg hadde noen teologiske forbilder. På den tiden var jeg svært interessert i Albert Schweitzer, og nevnte ham som en jeg så opp til. Den andre studenten, en ung kvinne og «forbunder», så på meg meg store øyne, og sa omtrent noe slik:

– Albert Schweitzer? Og du sa at du gikk på Menighetsfakultet?

Som om hennes miljø på TF og i Forbundet skulle ha monopol på visse teologer eller på en åpen, spørrende, undrende og kritisk teologisk grunnholdning. Selv om jeg ikke viste det, ble jeg faktisk ganske irritert den gangen. Det var ganske begrensende å få høre at fordi jeg kom fra MF, var det forventet at jeg tenkte på en bestemt måte.

*

«Spør du meg, er Forbundet et av de meget få fornuftige stedene å engasjere seg (hvis vi snakker om kristne organisasjoner),» konkluderer Åste Dokka i sin leder.

Jeg tror nok at den flåsete, fleipete og ganske hovmodige tonen hun legger opp til, er med på å isolere Forbundet fra resten av Kristen-Norge.

I min skoletid ved KG var jeg mye med i Laget, og som barn var jeg på mange leirer med Det Norske Misjonsselskap. Jeg kan faktisk ikke huske at de spørsmål jeg måtte ha, noen gang ble hysjet ned. Heller ikke sitter jeg igjen med noen følelse av at jeg trengte å tenke på noen bestemt måte. Derimot husker jeg gleden over å få være med i et fellesskap, over å ha det morsomt sammen med andre – barn, ungdommer og voksne – og ikke minst ser jeg for meg en lang rekke ansikter på mennesker som kanskje ikke hadde så mange andre arenaer hvor de følte seg velkomne og ønsket. For ikke å glemme alle lederne som stod på og bidro til å skape et trygt fellesskap. At hvert tredje møte handlet om sex før ekteskapet, at man nærmest ble tvunget til å løfte hendene, at alle «andre» kategorisk tok feil, eller at tenkende mennesker uavlatelig ble møtt med trykksaker fra Norsk Bibel – det er det reneste vås.

– Men hva med samfunnsengasjementet? Var det nærværende på noen måte? spør kanskje noen forbundere.

Til det vil jeg si: For meg og mange andre var disse leirene nærmest for gudstjenester å regne. Rekreasjon. Gjenskapelse. Vi ble satt inn i en ny sammenheng, hvor vi som lekende mennesker fant vår rette plass i forhold til Gud, våre medmennesker og skaperverket. Dét er et sunt utgangspunkt for et senere samfunnsengasjement.

I ettertid kan jeg nok peke på ting i det teologiske fundamentet som jeg mener ikke holder mål. Men det var faktisk ikke så viktig. Den gangen merket jeg bare at det var godt for et barn og en ungdom som hadde fått en kristen oppdragelse og identitet, å få oppleve et stort, kristent fellesskap.

Jeg lurer på hvor det kommer fra, det bildet av Kristen-Norge som Åste Dokka presenterer. Spør noen meg, ser det ut som om det stammer mer fra Vårt Lands debattsider (og der kommer det jo tidvis litt grums til syne) enn fra det virkelige liv.

søndag, september 17, 2006

Paven og Dagbladet

«Pave Benedict har opprørt muslimer verden over med sine beskrivelser av profeten Mohammeds lære som ‘ond og umenneskelig’,» skrev Dagbladet lørdag.

At paven har beskrevet Mohammeds lære slik, er en ganske drøy påstand – det stemmer nemlig ikke. Det er opprørende at Dagbladet på denne måten velger å bidra til å forverre forholdet mellom Vesten og den arabisk-muslimske verden.

Etter all oppstanden som har fulgt pavens tale, har han gjennom sin statssekretær kardinal Tarcisio Bertone uttalt at han er er «dypt bedrøvet over at noen deler av hans tale kan ha blitt oppfattet som krenkende av muslimske troende, og at den er tolket på en måte som ikke står i forhold til hans hensikt».

Dette slo Dagbladet opp med overskriften «Paven kryper til korset», Aftenposten valgte den like spennende overskriften «Paven krøp til korset», mens VG meldte at paven ber om unnskyldning for uttalelsene sine om islam. Ingen av delene er helt riktig. Paven unnskylder faktisk ikke, og kryper heller ikke til noe kors. Han presiserer derimot at talen er blitt tolket på en måte som ikke står i forhold til hans hensikt, og at den krenkelse dette har medført, gjør ham bedrøvet. Han håper at de som bekjenner islam, «skal få hjelp til å forstå det virkelige innholdet i hva han sa». Videre uttrykker han et håp om at «kristne og muslimer skal kunne vitne sammen om den ene Gud og samarbeide for rettferdighet, fred og frihet». Dette utelates så vidt jeg kan se av alle de tre nevnte aviser – ble det for inviterende, for radikalt og for lite mørkemannsaktig?

Pavens tale, om noen skulle gidde å ta seg bryet med å lese den, er ganske interessant, og finnes nå i norsk oversettelse på det strålende nettstedet katolsk.no. Hva handler den om? Ganske mye. Les selv! Det den ikke er, er en drøftelse av «de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom», slik Dagbladet skriver flere steder. Derimot serverer paven en god dose kritikk av vår egen elskede vestlige kultur, og peker blant annet på at verdens «virkelig religiøse kulturer» ser på Vestens «ekskludering av det guddommelige fra fornuftens universitalitet som et angrep på deres mest fundamentale overbevisninger».

At det finnes krefter som kan ha interesse av å fremstille paven som en fiende av islam, kan jeg forstå. Men at Dagbladet skulle ha interesse av det samme, skjønner jeg ikke helt. Kanskje de bare synes det er morsomt å fremstille paven som en dum mørkemann.


En liten oppdatering: I forhåndsomtalen av morgendagens Standpunkt på NRK (dvs. tirsdag 19. september) sier programleder Erik Wold at «kirker brennes som følge av pavens islamkritikk». Dermed føyer NRK seg til listen av medier som feilaktig omtaler pavens foredrag i Regensburg som islamkritikk.
StatCount - Traffic counter