What's in a name?

I en underlig og mild, men samtidig ektefølt ekstase har jeg mottatt følgende innlegg til bloggen fra en hittil ukjent avkrok i min forvirrede sjel:

---

What's in a name?

Det var det visst en eller annen som sa en gang.

Og i disse dager diskuteres det, som trofaste lesere av denne blogg tør vite, i den velrenommerte ukeavis Morgenbladet om det ikke bør innføres nye kjønnsinkluderende pronomener som hin og haun i det norske språk. Men er det ikke da også på sin plass å reflektere over hvor kjønnsbestemt hele vår navngivningstradisjon er? Spørsmålet er retorisk, og følgelig gir svaret seg selv: at jo, det er sannelig på sin plass og i aller høyeste grad på tide.

Hva er det første vi spør om når vi får se et barn for første gang, enten det er på en ultralydundersøkelse eller i fødestuen? Jo, vi må liksom umiddelbart vite hvilket kjønn det har. Når kjønnet så er kommet oss for øre eller øye, begynner vi straks å tenke på navn – og slik, med ett, skal barnet defineres ut fra sin tilhørighet til det ene eller annet av de to tilgjengelige biologiske kjønn, og dernest skal vi begrense oss til å søke barnets navn innenfor kun én av de to tilgjengelige kjønnskategorier; kategorier som ikke er annet enn foreldede og forvirrede sosiale konstruksjoner. Men begår vi ikke dermed den synd at vi stadfester og viderefører en patriarkalsk tenkemåte som er utgått på dato og derfor råtten?

Til dette er bare én ting å si, og det er at dersom du vil kvitte deg med samfunnets kjønnethet en gang for alle, så må du også velge et ukjønnet navn til ditt barn.

Hvordan skal vi så gripe det fatt? Flere alternativer gjør seg gjeldende. Vi kan tenke både kjønnsnøytralt og kjønnsinkluderende – eller vi kan rett og slett gi blaffen i hele den etablerte fordeling av navnene på de to ulike (?) kjønn.

Om vi går for den kjønnsnøytrale varianten, bør alle navn vi heretter gir våre barn, være nyoppfinnelser uten noen form for kjønnslig ladethet. Noe fra naturen kan egne seg godt til dette, for eksempel er jo navn som Frukt eller Blomst eller bare Eple helt nøytrale og fullstendig blottet (sic!) for kjønnsbestemte konnotasjoner. Eller vi kan lete etter navnemuligheter i det menneskeskapte. Hva med navn som Etui, Aioli, Sluse eller Hylster? Eller vi kan ta for oss dagligdagse, men vidunderlige fenomener som Smil, Latter, Kyss eller noe så enkelt og uskyldig som Glede. Eller ord og uttrykk fra geografien, eller fra naturvitenskapen! Bare fantasien setter grenser, som det heter, og i grunnen kan jeg bare komme på ett eneste mulig kriterium for å vurdere om navnet er godt eller ikke: Det må inneha en viss musikalitet, en velklang, ja, det må være en for ørene velbehagelig lyd. Hvis man så skulle være glad i dobbeltnavn, er det jo bare å smelle ordene sammen: Smil-Aioli, for eksempel. Eller Kyss-Grenland. Eller Se-Glede.

Den andre varianten kalte jeg for den kjønnsinkluderende. Da må man lage dobbeltnavn med et navn fra hver kjønnskategori. I begynnelsen vil det muligens se noe uskjønt ut med alle bindestrekene. Men om hundre år er det ingenting i veien for at det kjønnsinkluderende Jon-Astrid er blitt såpass vanlig at bindestreken er smeltet bort, omtrent slik vi kan tenke oss at navnet Torbjørn er vokst frem fra det gamle Tor-Bjørn, og resultatet blir da: Jonastri. Med trykk på a’en. (Tyder forresten ikke navn som Kjellbjørg på at dette har vært forsøkt tidligere, før kjønnskampen skjøt ordentlig fart? Jo, det tør jeg mene.)

Den siste muligheten kalte jeg å gi blaffen i det etablerte, og det vil i grunnen si at man finner et jentenavn og anvender det på en gutt, eller omvendt. I begynnelsen vil det kanskje kjennes uvant. Men det er vel uvant å plutselig ha et barn også? Så at det er uvant, betyr ikke at det ikke er bra! Og da er det kanskje ikke så dumt å kaste seg ut i det, først som sist?

La meg derfor bare si: Lykke til, alle navnevelgere!