Experimentum Jakobi

Jeg er altså hjemme alene med lille Jakob, snart 15 måneder.

(Noe høres fra stuen. Er det lyden av en blyant mot en av stuens nylig helsparklede og omhyggelig malte vegger? Springer ut for å sjekke hva som skjer. Henter Jakob inn på kontoret. Gir ham et ark å tegne på i stedet for stueveggen.)

I den anledning tenkte jeg å gjøre et lite eksperiment:

(Jakob ute i stuen igjen. Henter ham inn på kontoret/soverommet. Gir ham nå en liten sau og en lekebøtte. – Se her, Jakob! Dette er gøy, vet du!)

Hvor lenge kan jeg skrive av gangen, før jeg må av sted og hindre ham i

(Jakob åpner soveromsskapet. Skal til å dra ut masse klær og diverse. Jeg går og henter ham, tar ham med meg og setter ham på fanget mitt foran datamaskinen. Han er tydelig misfornøyd med situasjonen. Jeg setter ham ned på gulvet. Ikke spesielt fornøyd med det heller.)

å gjøre forskjellige ting som i beste fall bare lager mengder av rot, eller - i verste fall - kan skade inventar eller Jakob selv?

(Jakob ute på stuen igjen. Jeg er straks tilbake.

Forresten - jeg gir heller Jakob et varmt bad. Det er koselig. Så får Jakob en brødskive. Etterpå kler jeg på ham og legger ham ut for å sove i vognen som står på altanen. Det tar en drøy time, alt i alt.)

*

Experimentum Jakobi er herved utført. Vellykket? Jo da. Det er vel ganske enkelt blitt bekreftet at man ikke sitter med ryggen til en aktiv og nysgjerrig ettåring så veldig lenge, før man må gripe inn på en eller annen måte. En kjedelig konklusjon, kanskje. Men det viser at det er best å gjøre noe sammen med Jakob, så langt det er mulig. Egne overskuddsprosjekter blir det alltids tid til siden. Jakob, derimot, er femten måneder bare én gang.

*

(I Bergen er det kald vinter, med snø og det hele. Lille Jakob sover, trygg og varm, i sin Voksi-pose ute på altanen. Pappa skribler ned noen ord i all hast og går for å kikke på Jakobs kunstverk på stueveggen.)

- snirre