Kron hin, allheims drott

Atle Søvik skriver i Morgenbladet at vi bør få et kjønnsnøytralt personlig pronomen. Han foreslår "hin". Det finnes mange gode grunner for å innføre et kjønnsnøytralt personlig pronomen, mener Søvik. Tidligere har andre foreslått "haun" som et alternativ; et androgynt pronomen, sammensatt av "han" og "hun". Søvik vil derimot ha "hin", og hans grunn er at det er kjønnsløst, og dermed passer det på Gud - fordi Gud ikke har noe kjønn.

Etter min mening vil det medføre kristendommens sikre død å innføre noe slikt.

Hvorfor?

Fordi det på sikt vil gjøre all tale om Gud umulig. Det neste logiske skritt blir at man ikke lenger kan tale om Guds hånd, Guds øye, Guds munn; for Gud har jo verken hender, øyne eller munn. Til sist blir alle analogier og symboler fra vår verden ubrukelige når vi skal tale om Gud. Både det bibelske begrepsunivers og den menneskelige erfaringsverden - som vitterlig ikke er kjønnsnøytral - forkastes dermed som grunnlag for å si noe om Gud.

Hva ender vi opp med?

En diffus Gud, er svaret. En som vi ikke kan tre i noe personlig forhold til. Hvem i all verden kan ha et forhold til en "hin"? Og hva med Jesus? Er han også hin? Eller er hin ganske enkelt han? Hvordan skal vi be til hin? Skal vi bruke "hin" bare når vi snakker om hele treenigheten, og "han" når vi snakker om Faderen og om Sønnen? Eller kanskje bare Ånden er "hin"? Hvordan skal det bøyes i akkusativ? "Him"? Kan Gud fremdeles være Far? Eller Mor, slik enkelte tar til orde for? Det er jo heller ikke akkurat kjønnsnøytralt. En naturlig løsning kunne være For eller Mar. Eller Fir. Gud vår Fir og Mir.

Ikke bare enkelt.

Dessuten er det anti-økumenisk. Slår vi inn på denne veien, kan vi skyte en hvit pinn etter samarbeidet med kristne trossamfunn som på en eller annen måte er seg sin kristne arv bevisst, fra pinsevenner til reformerte til ortodokse kristne.

Ellers er dette innlegget i Morgenbladet om samme tema lett underholdende. Denne måten å konstruere språk på minner meg litt om esperanto, det nye, store verdensspråket som aldri slår riktig gjennom. Det aner meg at "hin" og "haun" vil forsvinne ganske stille og ubemerket. Å tro at man kan få dette til å bli en naturlig måte å snakke på i Norge, er forbløffende optimistisk.

...og alle slo på tromme og danset

Hvor lenge er det siden 1969? Er det ikke snart førti år siden?

Slik beskriver Ingeborg Lundberg, Lars Åke Lundberg og Ragnar Wittgren en gudstjeneste de var på i Paris det året:

En lørdagskveld reiste vi i Guy de Fattos skranglete bil til en forstad, Saint Anthony, der det skulle holdes studentgudstjeneste med jazzmusikk i universitets aula. Den ble fylt til siste plass, og selve gudstjenesten, som hadde en løs form, var bygd opp rundt bibeltekster, jazzimprovisasjoner, bildecollage, korsanger og viser. Da gudstjenesten var slutt, ble det meddelt at de som ønsket det, kunne bli værende, for nå skulle det feires nattverdsgudstjeneste. Man bar inn bord og gjorde i stand til nattverden. Det ble et gledens måltid. Nattverdgjestene gikk frem mens man sang "La oss gå til Herrens bord", et refreng som ble gjentatt og som ble avløst av jazzimprovisasjoner. Noen egentlig slutt ble det ikke på denne gudstjeneste. Den gikk over i samtale, sang, noen begynte å danse.

Jeg sier ikke at alle i Norge vil kjenne seg hjemme i en slik gudstjenesteform. Eller at dette er det vi skal etterstrebe i enhver gudstjeneste.

Men noe riktig er det når menigheten takker for Guds gaver i nattverden ved å snakke med hverandre, synge og danse.

En av de sentrale skikkelser i arbeidet var den katolske presten Guy de Fatto, som hadde tittelen "aumonier du monde du jazz et des variétés", prest blant jazzmusikere og artister i Paris. Det var altså ansatt en egen prest som skulle dekke dette arbeidsfelt. De Fatto, selv tidligere jazzmusiker, tenkte omtrent slik: La oss engasjere mennesker ved å la dem gjøre det de kan, og bringe dette inn til berikelse av gudstjenesten. Og i denne atmosfære ble dansen en naturlig måte å takke for nattverdens gaver på.

For snart førti år siden.

Det fikk meg bare til å tenke. I dag sperrer vi ikke øynene opp om vi ser at det skal være jazzgudstjeneste. Så fint, tenker vi da. Men er vi kommet noe lengre av den grunn?

Poenget for Guy de Fatto var ikke å jazze opp gudstjenesten, men å skape et rom for menneskers møte med Kristus på steder hvor det før ikke hadde vært noe slikt rom.
Gudstjenesten var det naturlige utgangspunkt, ettersom alt kirkelig arbeid utgikk fra gudstjenesten.

Jeg er av den samme oppfatning: Å feire gudstjeneste er det viktigste kirken kan gjøre. Det er jo dét som fremfor noe har kjennetegnet kristenheten gjennom to tusen år. Men hos oss opplever jeg mer og mer at gudstjenesten blir en av mange aktiviteter.

Jeg har lyst til å gjøre noe nytt. Noe som både er tradisjonsbevisst og samtidsbevisst, og fullt av glede og håp.

Men vi må være flere! Det hadde vært morsomt å tenke litt stort sammen med noen.

Ordet tro

Hva er det egentlig å tro?

De to vanligste måtene å bruke ordet "tro" på, er vel disse:

1. Om en påstand. Hvis du f.eks. hørte at undertegnede har en milliard kroner på en hemmelig konto, så ville du si: "Det tror jeg ikke på."

Tro eller ikke-tro blir da et spørsmål om man velger å tro at det kristne budskap er sant eller ikke. Tro forstås utelukkende som å holde fast ved en sannhet, en lære. Men det kommer det aldri noe levende gudsforhold ut av.

2. Om en antagelse, fornemmelse, følelse: "Jeg tror det må være slik og slik. Jeg tror at det og det kommer til å skje. Jeg går ut fra, jeg antar, jeg fornemmer, jeg føler at Gud er til."

Men dette er en like utilstrekkelig beskrivelse av troen. I møte med naturvitenskapens forklaring av tilværelsen kan man for eksempel finne det vanskelig å gå ut fra eller anta at Gud finnes. Eller man føler ikke alltid er Gud er så veldig nær. Og da blir troen fort noe man må prestere.

Hva er da tro, i kristen forstand?

Jeg kan ikke tro hvis jeg ikke først hører.
Hører hva da?
Hører Guds løfte.
Jeg tror ikke det kan gis slik via en blogg.
Men det er å finne i Norge i dag.
Jesus gav for eksempel kirken fullmakt til å si:

"Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling
tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse,
i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

Hvordan det nå enn formuleres: Dette budskap er blant det mest dyrebare kirken forvalter. I Den norske kirke sies det, så vidt jeg husker, på én gudstjeneste i året, til hver enkelt av dem som har møtt frem. Ellers sies det hver gang noen går til skrifte - noe jeg selv aldri har gjort. Jeg har liksom ikke tort. Men jeg vil gjøre det. Fordi:

Å høre Guds løfte og tro at det er gitt til meg - det er å tro på Gud.

En elefants hukommelse

For bortimot ti år siden, lenge før internett var blitt allemannseie her i nord, gjorde en kamerat av meg noe som den gang var riktig så morsomt. Han sørget for at alle som søkte på navnet mitt, fikk som øverste treff i søkemotoren: "Sindre Skeie - dette er det jeg er mest opptatt av," og når man klikket på linken, kom man rett inn på nettstedet til Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens.

Hvorfor nevner jeg dette nå?

Jo, fordi denne linken, som gjennom ti år har dukket opp i Google og alle søkemotorer, forsvant for en drøy uke siden. Jeg får den i hvert fall ikke opp lenger når jeg søker på navnet mitt (noe jeg må tilstå at jeg gjør av og til).

Må ikke dette feires? Jo, det må det. Og jeg innleder feiringen med å skrive denne bloggkommentaren, som sikkert ikke er så lur, den heller, og som trolig vil forfølge meg like lenge.

Vokt dine ord når du ferdes på nettet - det får være moralen. Nettet husker. Og det har ingen forståelse av hvilke ting som passer seg å trekke et glemselens slør over.