Ordet tro
Hva er det egentlig å tro?
De to vanligste måtene å bruke ordet "tro" på, er vel disse:
1. Om en påstand. Hvis du f.eks. hørte at undertegnede har en milliard kroner på en hemmelig konto, så ville du si: "Det tror jeg ikke på."
Tro eller ikke-tro blir da et spørsmål om man velger å tro at det kristne budskap er sant eller ikke. Tro forstås utelukkende som å holde fast ved en sannhet, en lære. Men det kommer det aldri noe levende gudsforhold ut av.
2. Om en antagelse, fornemmelse, følelse: "Jeg tror det må være slik og slik. Jeg tror at det og det kommer til å skje. Jeg går ut fra, jeg antar, jeg fornemmer, jeg føler at Gud er til."
Men dette er en like utilstrekkelig beskrivelse av troen. I møte med naturvitenskapens forklaring av tilværelsen kan man for eksempel finne det vanskelig å gå ut fra eller anta at Gud finnes. Eller man føler ikke alltid er Gud er så veldig nær. Og da blir troen fort noe man må prestere.
Hva er da tro, i kristen forstand?
Jeg kan ikke tro hvis jeg ikke først hører.
Hører hva da?
Hører Guds løfte.
Jeg tror ikke det kan gis slik via en blogg.
Men det er å finne i Norge i dag.
Jesus gav for eksempel kirken fullmakt til å si:
"Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling
tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse,
i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn."
Hvordan det nå enn formuleres: Dette budskap er blant det mest dyrebare kirken forvalter. I Den norske kirke sies det, så vidt jeg husker, på én gudstjeneste i året, til hver enkelt av dem som har møtt frem. Ellers sies det hver gang noen går til skrifte - noe jeg selv aldri har gjort. Jeg har liksom ikke tort. Men jeg vil gjøre det. Fordi:
Å høre Guds løfte og tro at det er gitt til meg - det er å tro på Gud.
De to vanligste måtene å bruke ordet "tro" på, er vel disse:
1. Om en påstand. Hvis du f.eks. hørte at undertegnede har en milliard kroner på en hemmelig konto, så ville du si: "Det tror jeg ikke på."
Tro eller ikke-tro blir da et spørsmål om man velger å tro at det kristne budskap er sant eller ikke. Tro forstås utelukkende som å holde fast ved en sannhet, en lære. Men det kommer det aldri noe levende gudsforhold ut av.
2. Om en antagelse, fornemmelse, følelse: "Jeg tror det må være slik og slik. Jeg tror at det og det kommer til å skje. Jeg går ut fra, jeg antar, jeg fornemmer, jeg føler at Gud er til."
Men dette er en like utilstrekkelig beskrivelse av troen. I møte med naturvitenskapens forklaring av tilværelsen kan man for eksempel finne det vanskelig å gå ut fra eller anta at Gud finnes. Eller man føler ikke alltid er Gud er så veldig nær. Og da blir troen fort noe man må prestere.
Hva er da tro, i kristen forstand?
Jeg kan ikke tro hvis jeg ikke først hører.
Hører hva da?
Hører Guds løfte.
Jeg tror ikke det kan gis slik via en blogg.
Men det er å finne i Norge i dag.
Jesus gav for eksempel kirken fullmakt til å si:
"Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling
tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse,
i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn."
Hvordan det nå enn formuleres: Dette budskap er blant det mest dyrebare kirken forvalter. I Den norske kirke sies det, så vidt jeg husker, på én gudstjeneste i året, til hver enkelt av dem som har møtt frem. Ellers sies det hver gang noen går til skrifte - noe jeg selv aldri har gjort. Jeg har liksom ikke tort. Men jeg vil gjøre det. Fordi:
Å høre Guds løfte og tro at det er gitt til meg - det er å tro på Gud.
skrevet av Sindre Skeie 21:44
3 Kommentarer:
Nei, jeg mener at troen handler om mer enn det. Som Leif Gunnar Engedal pleier å si: Semper major. Gud e alltid større, mennesket e alltid større.
Det jeg prøvde å si noe om, var at troens gjenstand ikke er en lære, men Gud, og at troen ikke er en antagelse eller følelse, men tiltro til Gud. Og da kommer spørsmålet: Hvem er egentlig Gud, og hvor møter han oss? Vi kjenner ham kun gjennom Jesus. Og da tenkte jeg at et av de steder Jesus møter oss, er i syndstilgivelsen, som er en skatt som han har betrodd kirken, Joh 20,23 og Matt 16,19.
Et annet viktig poeng er det for meg at Jesus møter oss gjennom ytre ting, gjennom skaperverket, gjennom andre som taler nådens ord til oss. Ordet må sies, og det må på en eller annen måte sies til meg for at jeg skal kunne tro det. Det betyr at troen ikke kan rives løs fra fellesskapet, fra Den andre som Gud formidler sin nåde gjennom.
Gir det mening?
Mange sier sånn: for å kunne kalle meg kristen så må jeg vel tro på at Jesus er Guds Sønn og døde for våre synder og sånn..
Og den setningen irritere meg, for den e jo riktig, men likavel så føle eg at det e noe som ikkje stemme med det utsagnet. Det går liksom på å godta et bestemt livsyn og lære for så å kunne kalle seg et medlem av klubben. Det blir liksom feil og eg har lurt på åssen eg kan gi ein ny tanke inn i den formuleringen. Og det du seie om at troens gjenstand ikkje e ei bestemt læra men Gud. Det brakte meg litt videre i det. Troen forholde seg te ein person-ikkje et sett meiningar. Takker.
Men troen til den personen er vel basert på noen meninger om hva som gjorde den personen annerledes fra andre personer? Da er du vel tilbake til "for å kunne kalle meg kristen så må jeg vel tro på at Jesus er Guds Sønn og døde for våre synder" Men for oss fra vestlandet er det nå faktisk litt befriende å ikke trenge å måtte forholde seg til hele pakka, men faktisk bare "tro på at Jesus er Guds Sønn og døde for våre synder" som jeg mener er hele kristendommen. Einar
Legg inn en kommentar
<< Home