...og alle slo på tromme og danset
Hvor lenge er det siden 1969? Er det ikke snart førti år siden?
Slik beskriver Ingeborg Lundberg, Lars Åke Lundberg og Ragnar Wittgren en gudstjeneste de var på i Paris det året:
Jeg sier ikke at alle i Norge vil kjenne seg hjemme i en slik gudstjenesteform. Eller at dette er det vi skal etterstrebe i enhver gudstjeneste.
Men noe riktig er det når menigheten takker for Guds gaver i nattverden ved å snakke med hverandre, synge og danse.
En av de sentrale skikkelser i arbeidet var den katolske presten Guy de Fatto, som hadde tittelen "aumonier du monde du jazz et des variétés", prest blant jazzmusikere og artister i Paris. Det var altså ansatt en egen prest som skulle dekke dette arbeidsfelt. De Fatto, selv tidligere jazzmusiker, tenkte omtrent slik: La oss engasjere mennesker ved å la dem gjøre det de kan, og bringe dette inn til berikelse av gudstjenesten. Og i denne atmosfære ble dansen en naturlig måte å takke for nattverdens gaver på.
For snart førti år siden.
Det fikk meg bare til å tenke. I dag sperrer vi ikke øynene opp om vi ser at det skal være jazzgudstjeneste. Så fint, tenker vi da. Men er vi kommet noe lengre av den grunn?
Poenget for Guy de Fatto var ikke å jazze opp gudstjenesten, men å skape et rom for menneskers møte med Kristus på steder hvor det før ikke hadde vært noe slikt rom.
Gudstjenesten var det naturlige utgangspunkt, ettersom alt kirkelig arbeid utgikk fra gudstjenesten.
Jeg er av den samme oppfatning: Å feire gudstjeneste er det viktigste kirken kan gjøre. Det er jo dét som fremfor noe har kjennetegnet kristenheten gjennom to tusen år. Men hos oss opplever jeg mer og mer at gudstjenesten blir en av mange aktiviteter.
Jeg har lyst til å gjøre noe nytt. Noe som både er tradisjonsbevisst og samtidsbevisst, og fullt av glede og håp.
Men vi må være flere! Det hadde vært morsomt å tenke litt stort sammen med noen.
Slik beskriver Ingeborg Lundberg, Lars Åke Lundberg og Ragnar Wittgren en gudstjeneste de var på i Paris det året:
En lørdagskveld reiste vi i Guy de Fattos skranglete bil til en forstad, Saint Anthony, der det skulle holdes studentgudstjeneste med jazzmusikk i universitets aula. Den ble fylt til siste plass, og selve gudstjenesten, som hadde en løs form, var bygd opp rundt bibeltekster, jazzimprovisasjoner, bildecollage, korsanger og viser. Da gudstjenesten var slutt, ble det meddelt at de som ønsket det, kunne bli værende, for nå skulle det feires nattverdsgudstjeneste. Man bar inn bord og gjorde i stand til nattverden. Det ble et gledens måltid. Nattverdgjestene gikk frem mens man sang "La oss gå til Herrens bord", et refreng som ble gjentatt og som ble avløst av jazzimprovisasjoner. Noen egentlig slutt ble det ikke på denne gudstjeneste. Den gikk over i samtale, sang, noen begynte å danse.
Jeg sier ikke at alle i Norge vil kjenne seg hjemme i en slik gudstjenesteform. Eller at dette er det vi skal etterstrebe i enhver gudstjeneste.
Men noe riktig er det når menigheten takker for Guds gaver i nattverden ved å snakke med hverandre, synge og danse.
En av de sentrale skikkelser i arbeidet var den katolske presten Guy de Fatto, som hadde tittelen "aumonier du monde du jazz et des variétés", prest blant jazzmusikere og artister i Paris. Det var altså ansatt en egen prest som skulle dekke dette arbeidsfelt. De Fatto, selv tidligere jazzmusiker, tenkte omtrent slik: La oss engasjere mennesker ved å la dem gjøre det de kan, og bringe dette inn til berikelse av gudstjenesten. Og i denne atmosfære ble dansen en naturlig måte å takke for nattverdens gaver på.
For snart førti år siden.
Det fikk meg bare til å tenke. I dag sperrer vi ikke øynene opp om vi ser at det skal være jazzgudstjeneste. Så fint, tenker vi da. Men er vi kommet noe lengre av den grunn?
Poenget for Guy de Fatto var ikke å jazze opp gudstjenesten, men å skape et rom for menneskers møte med Kristus på steder hvor det før ikke hadde vært noe slikt rom.
Gudstjenesten var det naturlige utgangspunkt, ettersom alt kirkelig arbeid utgikk fra gudstjenesten.
Jeg er av den samme oppfatning: Å feire gudstjeneste er det viktigste kirken kan gjøre. Det er jo dét som fremfor noe har kjennetegnet kristenheten gjennom to tusen år. Men hos oss opplever jeg mer og mer at gudstjenesten blir en av mange aktiviteter.
Jeg har lyst til å gjøre noe nytt. Noe som både er tradisjonsbevisst og samtidsbevisst, og fullt av glede og håp.
Men vi må være flere! Det hadde vært morsomt å tenke litt stort sammen med noen.
skrevet av Sindre Skeie 14:30
1 Kommentarer:
Detta va interressant. Eg trur og at me må satsa meir på gudstjenesten, få toppa laget inn mot hver søndag liksom sånn at ikkje all energien går med te alt det andra og gudstjenesten blir gjort på rutine og for å få det unnagjort. Søndasgen drukne fort i alt det andra kjerkå foretar seg i løpet av ei veka. Men det e jo 11eren kjerkå e kjent for. Det e det folk forbinde med dessa gamle huså. Det mesta e prøvd innenfor kreative gudstjeneste former. Og noen har suksess andre ikkje, men einkver form e barn av si tid. Det viktigaste må ver å skapa et miljø, et sosialt,hellig og trygt møtested. mellom mennesker og mennesker og Gud.
Legg inn en kommentar
<< Home