Toleranse

I en dåpssamtale spurte jeg foreldrene hva de tenkte om dåpens innhold. Hva ville de markere ved å døpe barnet sitt?

- Det har å gjøre med hvordan vi vil oppdra barnet, sa faren. - Toleranse. Respekt for andre.

Jeg husker jeg tenkte: Toleranse og respekt er da gode og rette verdier. Men jeg syntes også det var rart at så få av de dåpsfolk jeg møtte, hadde refleksjoner omkring kristen tro. Kanskje var det bare jeg som ikke stilte de rette spørsmålene. Dessuten torde jeg ikke å grave så dypt i det. Tross alt var jeg en ganske fersk student, ute i praksis for første gang, i et barskt nordnorsk miljø fullt av kvikke, solbrune fiskere, hvor alle syntes å ha sylskarpe tunger ladet med bitende replikker. Da var det tryggest å holde munnen lukket.

I ettertid tenker jeg at toleranse selvsagt er viktig, og respekt for andre uunnværlig. Men jeg tenker også at hvis man ikke er seg bevisst hvilket livssyn og verdigrunnlag man selv har, blir toleranse fort et hult begrep. Da trenger det ikke å koste noe som helst å være tolerant. Det blir den letteste sak i verden.

Dette betyr selvsagt ikke at alle må ha det samme livssyn eller verdigrunnlag. Jeg mener bare at å være tolerant er ikke noe lettvint eller friksjonsløst, med mindre toleranse er den eneste verdi man har. Og da må man vel bli ganske likegyldig til hva andre måtte mene - noe som ikke er så veldig respektfullt.

En underlig sak

Med denne filmen ødelegger jeg kanskje min profil som en ganske alvorlig blogger. Og kanskje er dette noe som har vært lenge i omløp, og som de fleste allerede har sett. Men for meg var den ny, og jeg må si at jeg syntes den var et ganske artig skue. Ta en titt..!

Øst for Blogger-Eden

Jeg kommer hjem fra ferie, foretar den sedvanlige blogg-sjekk og sier halvhøyt for meg selv:

- Ai ai ai! Se her, folk har oppdaget bloggen min og lagt inn drøssevis av kommentarer! Jeg har maktet å engasjere, provosere, vekke ettertanke! Kan det være slik at jeg rett og slett er blitt en størrelse i Bloggerbyen; at min ringe bloggebolig er blitt et sted å stikke innom ikke bare for folk jeg kjenner, men også for folk jeg aldri har møtt eller hørt om?

Jeg sitrer av forventning idet jeg klikker meg inn mot kommentarene. Hva mener disse fremmede om meg og mine tanker? Hva er det de har å si? Har jeg gitt dem noe? Drømmer, håp, visjoner, livsmot, fremtidstro, smil, latter eller glede, ja, har mine ord vakt ettertanke - har jeg utfordret noen, eller (o skrekk! men også: o fryd!) har jeg kanskje heller vakt avsmak? Ja, hvor stolt ville jeg ikke bli om jeg hos en eller annen hadde fremkalt en reaksjon, hvor ubetydelig den enn måtte være, om det så var en mikroskopisk rynkning (om jeg kan bruke et slikt ord) av nesen?

Nå skal vi se, sier jeg, setter meg godt til rette, og ser på det første innspillet. Det er fra en gåtefull person som kaller seg "Anonymous". Han eller hun (eller: hin/haun) skriver:
- Very pretty design! Keep up the good work. Thanks.

Den samme gåtefulle ukjente sier:
- Super color scheme, I like it! Keep up the good work. Thanks for sharing this wonderful site with us.

Og et annet sted får jeg følgende skussmål av en liknende mystisk skribent (er også dette fra den samme, mon tro?):
- Your website has a useful information for beginners like me.

Hvorpå jeg, etter å ha lest og slettet til sammen over 50 kommentarer, bestemmer meg for å bringe denne røsten fra det ukjente til stillhet. Og så stenger jeg rett og slett bloggen for anonyme innspill.

Det var på en måte bloggersamfunnets uskyld som gikk tapt. Det var idealistens frie fall mot virkeligheten. Det var pasifisten som innrømmet at ja, jo, det kan nok være greit å ha et forsvar. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Frihet og ansvar

En finansmann vurderer å gi pengestøtte til Frp før neste valg, og begrunner det slik:
- Frp er interessant som næringslivsparti.
Mer skal det altså ikke til før man vil gi pengestøtte til et parti - at det passer for en selv og det en driver med.

Stein Erik Hagen har solgt Orkla Media og dermed en rekke norske lokalaviser til David Montgomery og selskapet Mecom. Kåre Willoch går hardt ut mot Hagen, og kaller salget et svik mot norske samfunnsinteresser. Men det var noe annet Willoch sa, som jeg bet meg merke i. Han snakket om det han kalte den konservative kapitalismen eller den gamle kapitalismen, hvor det var en sentral verdi at man ikke for enhver pris gikk for den største fortjenesten. Man hadde en bevissthet om at det kunne dukke opp andre og viktigere interesser. Som f.eks. at det er viktig for Norge å ha gode aviser med lokal tilknytning, med full redaksjonell frihet og uten urimelig høye krav til lønnsomhet.

Jeg mener ikke at det er galt at noen har mye penger. Men jeg mener også at den rike har et stort samfunnsansvar. Det er ikke nok når den rike tenker: "Jeg er som en vanlig arbeider; jeg skaffer mat og klær til min familie." Niks. Den som eier en bedrift og dermed dens arbeidsplasser, har et ansvar også for dem som arbeider der, ja, har faktisk også et ansvar for at bedriften bidrar med noe positivt i samfunnet. Bevisstheten om dette har kanskje vært sterkere blant norske kapitalister tidligere enn den er i dag. Spørsmålet er om det er riktig å gjøre samfunnsansvaret lovpålagt, f.eks. ved å gjøre det ulovlig å legge ned en bedrift som går med overskudd - eller om en slik lov kanskje heller ville bryte ned forståelsen av hvorfor man har et ansvar, og hvordan ansvaret bør forvaltes. Det må finnes andre måter å skape en holdningsendring på.

Jens Bjørneboe skriver et sted noe sånt som at hvis man skal drive politikk, må man aller først formulere sitt menneskesyn - deretter er alt gjetning: hvilken politikk er rett, sett i lys av dette menneskesyn?

Jeg er nok ikke noe stort politisk talent, men jeg har jo som de fleste en politisk side. Venstre er etter hvert blitt det partiet jeg stemmer på. Fordi deres to grunnverdier er menneskets frihet og menneskets ansvar, og fordi de ser at det ene aldri kan løsrives fra det andre.