Toleranse
I en dåpssamtale spurte jeg foreldrene hva de tenkte om dåpens innhold. Hva ville de markere ved å døpe barnet sitt?
- Det har å gjøre med hvordan vi vil oppdra barnet, sa faren. - Toleranse. Respekt for andre.
Jeg husker jeg tenkte: Toleranse og respekt er da gode og rette verdier. Men jeg syntes også det var rart at så få av de dåpsfolk jeg møtte, hadde refleksjoner omkring kristen tro. Kanskje var det bare jeg som ikke stilte de rette spørsmålene. Dessuten torde jeg ikke å grave så dypt i det. Tross alt var jeg en ganske fersk student, ute i praksis for første gang, i et barskt nordnorsk miljø fullt av kvikke, solbrune fiskere, hvor alle syntes å ha sylskarpe tunger ladet med bitende replikker. Da var det tryggest å holde munnen lukket.
I ettertid tenker jeg at toleranse selvsagt er viktig, og respekt for andre uunnværlig. Men jeg tenker også at hvis man ikke er seg bevisst hvilket livssyn og verdigrunnlag man selv har, blir toleranse fort et hult begrep. Da trenger det ikke å koste noe som helst å være tolerant. Det blir den letteste sak i verden.
Dette betyr selvsagt ikke at alle må ha det samme livssyn eller verdigrunnlag. Jeg mener bare at å være tolerant er ikke noe lettvint eller friksjonsløst, med mindre toleranse er den eneste verdi man har. Og da må man vel bli ganske likegyldig til hva andre måtte mene - noe som ikke er så veldig respektfullt.
- Det har å gjøre med hvordan vi vil oppdra barnet, sa faren. - Toleranse. Respekt for andre.
Jeg husker jeg tenkte: Toleranse og respekt er da gode og rette verdier. Men jeg syntes også det var rart at så få av de dåpsfolk jeg møtte, hadde refleksjoner omkring kristen tro. Kanskje var det bare jeg som ikke stilte de rette spørsmålene. Dessuten torde jeg ikke å grave så dypt i det. Tross alt var jeg en ganske fersk student, ute i praksis for første gang, i et barskt nordnorsk miljø fullt av kvikke, solbrune fiskere, hvor alle syntes å ha sylskarpe tunger ladet med bitende replikker. Da var det tryggest å holde munnen lukket.
I ettertid tenker jeg at toleranse selvsagt er viktig, og respekt for andre uunnværlig. Men jeg tenker også at hvis man ikke er seg bevisst hvilket livssyn og verdigrunnlag man selv har, blir toleranse fort et hult begrep. Da trenger det ikke å koste noe som helst å være tolerant. Det blir den letteste sak i verden.
Dette betyr selvsagt ikke at alle må ha det samme livssyn eller verdigrunnlag. Jeg mener bare at å være tolerant er ikke noe lettvint eller friksjonsløst, med mindre toleranse er den eneste verdi man har. Og da må man vel bli ganske likegyldig til hva andre måtte mene - noe som ikke er så veldig respektfullt.
skrevet av Sindre Skeie 20:09
3 Kommentarer:
Detta va grovbrød i sommervarmen ass. Takk for interessant sak. Eg tenke at toleranse og respekt og likeverd e jo egentlig kjempeharde idealer å leva etter. Eg føle at mange inkl, meg sjøl, har dessa begrepå som ein badge for å definera seg sjøl innenfor et visst kultursegment eller verdi segment. Som ein poltisk meining. Men det e jo så mye meir enn det, det ska levast etter. det forventes ein del av mennesker som seie at de har dessa begrepå som ideal. Det e ikkje bare et syn, det e et mønster for åssen ein velge å leva. Og idealer trenge forbilder. Og mange bruke jo Jesus som eksempel på dessa tingå uansett om ein e fast kirkegjengar eller ikkje. Åssen forholde ein seg då te Jesu harde ord om dom og krav?
Hm.. interessant. Jeg tenker vel at Jesu domsord og sterke krav må ses i lys av hans guddommelighet. Når Jesus dømmer og krever, er det Skaperen som åpenbarer selve skapelsens og livets krav, som vi ikke kan komme unna, og som hører med til den sammenheng vi som mennesker er satt inn i. Jesu myndighet til å dømme (men også til å tilgi) henger derfor sammen med hans guddommelighet. På en måte tenker jeg at toleranse og respekt har mest med den borgerlige, jordiske rettferdighet å gjøre.
Et annet poeng er det at Jesus aldri møter to personer på samme måte. I en bok jeg nettopp leste, skriver Eivind Berggrav at Jesus minner om en lege som skriver ut den medisinen som best passer til pasientens diagnose. Enkelte ganger mener han at et hardt (og i våre øyne kanskje unødig hardt) ord er det rette middel. For å få en person på rett vei. Så tenker jeg at det som eventuelt må være et eksempel til etterfølgelse hos Jesus, er dette; at han først på en måte stiller diagnosen og så foreskriver medisinen - slik at hver enkelt person han møter, er blitt sett og møtt nettopp der hvor han eller hun måtte befinne seg i livet.
Og så er det jo deilig med et grovbrød iblant. Men jeg føler det begynner å bli vel mange grovbrød på siden min nå. En pariserloff eller noe slikt hadde vært bra. Eller bare en bit lys sjokolade. Eller et lite bringebærdrops. Noe man ikke trenger å tygge så voldsomt på.
Hva med en tykk skive grovbrød - med dansk sjokoladeplatepålegg?
Legg inn en kommentar
<< Home