Øst for Blogger-Eden
Jeg kommer hjem fra ferie, foretar den sedvanlige blogg-sjekk og sier halvhøyt for meg selv:
- Ai ai ai! Se her, folk har oppdaget bloggen min og lagt inn drøssevis av kommentarer! Jeg har maktet å engasjere, provosere, vekke ettertanke! Kan det være slik at jeg rett og slett er blitt en størrelse i Bloggerbyen; at min ringe bloggebolig er blitt et sted å stikke innom ikke bare for folk jeg kjenner, men også for folk jeg aldri har møtt eller hørt om?
Jeg sitrer av forventning idet jeg klikker meg inn mot kommentarene. Hva mener disse fremmede om meg og mine tanker? Hva er det de har å si? Har jeg gitt dem noe? Drømmer, håp, visjoner, livsmot, fremtidstro, smil, latter eller glede, ja, har mine ord vakt ettertanke - har jeg utfordret noen, eller (o skrekk! men også: o fryd!) har jeg kanskje heller vakt avsmak? Ja, hvor stolt ville jeg ikke bli om jeg hos en eller annen hadde fremkalt en reaksjon, hvor ubetydelig den enn måtte være, om det så var en mikroskopisk rynkning (om jeg kan bruke et slikt ord) av nesen?
Nå skal vi se, sier jeg, setter meg godt til rette, og ser på det første innspillet. Det er fra en gåtefull person som kaller seg "Anonymous". Han eller hun (eller: hin/haun) skriver:
- Very pretty design! Keep up the good work. Thanks.
Den samme gåtefulle ukjente sier:
- Super color scheme, I like it! Keep up the good work. Thanks for sharing this wonderful site with us.
Og et annet sted får jeg følgende skussmål av en liknende mystisk skribent (er også dette fra den samme, mon tro?):
- Your website has a useful information for beginners like me.
Hvorpå jeg, etter å ha lest og slettet til sammen over 50 kommentarer, bestemmer meg for å bringe denne røsten fra det ukjente til stillhet. Og så stenger jeg rett og slett bloggen for anonyme innspill.
Det var på en måte bloggersamfunnets uskyld som gikk tapt. Det var idealistens frie fall mot virkeligheten. Det var pasifisten som innrømmet at ja, jo, det kan nok være greit å ha et forsvar. Bare sånn for sikkerhets skyld.
- Ai ai ai! Se her, folk har oppdaget bloggen min og lagt inn drøssevis av kommentarer! Jeg har maktet å engasjere, provosere, vekke ettertanke! Kan det være slik at jeg rett og slett er blitt en størrelse i Bloggerbyen; at min ringe bloggebolig er blitt et sted å stikke innom ikke bare for folk jeg kjenner, men også for folk jeg aldri har møtt eller hørt om?
Jeg sitrer av forventning idet jeg klikker meg inn mot kommentarene. Hva mener disse fremmede om meg og mine tanker? Hva er det de har å si? Har jeg gitt dem noe? Drømmer, håp, visjoner, livsmot, fremtidstro, smil, latter eller glede, ja, har mine ord vakt ettertanke - har jeg utfordret noen, eller (o skrekk! men også: o fryd!) har jeg kanskje heller vakt avsmak? Ja, hvor stolt ville jeg ikke bli om jeg hos en eller annen hadde fremkalt en reaksjon, hvor ubetydelig den enn måtte være, om det så var en mikroskopisk rynkning (om jeg kan bruke et slikt ord) av nesen?
Nå skal vi se, sier jeg, setter meg godt til rette, og ser på det første innspillet. Det er fra en gåtefull person som kaller seg "Anonymous". Han eller hun (eller: hin/haun) skriver:
- Very pretty design! Keep up the good work. Thanks.
Den samme gåtefulle ukjente sier:
- Super color scheme, I like it! Keep up the good work. Thanks for sharing this wonderful site with us.
Og et annet sted får jeg følgende skussmål av en liknende mystisk skribent (er også dette fra den samme, mon tro?):
- Your website has a useful information for beginners like me.
Hvorpå jeg, etter å ha lest og slettet til sammen over 50 kommentarer, bestemmer meg for å bringe denne røsten fra det ukjente til stillhet. Og så stenger jeg rett og slett bloggen for anonyme innspill.
Det var på en måte bloggersamfunnets uskyld som gikk tapt. Det var idealistens frie fall mot virkeligheten. Det var pasifisten som innrømmet at ja, jo, det kan nok være greit å ha et forsvar. Bare sånn for sikkerhets skyld.
skrevet av Sindre Skeie 23:33
4 Kommentarer:
...etter å ha vært gjennom nøyaktig den samme runden av forventning, skuffelse og sletting av et utall innlegg fra Anonymous ("Thanks for a great site - much better than most of the rubbish I come across!"), er det bare å si: Amen!
du kan legge inn kode istedet...ellers vilo je bare si at jeg har hvertfall oppdaget bloggen din og har den til og med på google reader lista mi, men oppdaterer meg på alt som skjer i blogger byen:)
jeg er på vei hjem. gleder meg til å se deg igjen, sindre.
Artig, artig! Google Reader hadde jeg ikke hørt om før jeg leste kommentaren din her - men nå har jeg laget meg en egen liste. Veldig greit! Det blir hyggelig å treffes!
Superspørsmålet: Hva er Google Reader...?
Legg inn en kommentar
<< Home