Forbundet og Kristen-Norge
Åste Dokka, leder i Norges Kristelige Studentforbund, gjør en aldri så liten sving over Kristen-Norge for å plassere Forbundet i landskapet. Hun avgir sin rapport på Forbundets nettsider under rubrikken «Lederen har ordet»:
*
En gang var jeg sammen med to studenter fra Teologisk fakultet (TF) og kikket på gamle bøker i et teologisk antikvariat. Den ene, en ung mann, spurte meg om jeg hadde noen teologiske forbilder. På den tiden var jeg svært interessert i Albert Schweitzer, og nevnte ham som en jeg så opp til. Den andre studenten, en ung kvinne og «forbunder», så på meg meg store øyne, og sa omtrent noe slik:
– Albert Schweitzer? Og du sa at du gikk på Menighetsfakultet?
Som om hennes miljø på TF og i Forbundet skulle ha monopol på visse teologer eller på en åpen, spørrende, undrende og kritisk teologisk grunnholdning. Selv om jeg ikke viste det, ble jeg faktisk ganske irritert den gangen. Det var ganske begrensende å få høre at fordi jeg kom fra MF, var det forventet at jeg tenkte på en bestemt måte.
*
«Spør du meg, er Forbundet et av de meget få fornuftige stedene å engasjere seg (hvis vi snakker om kristne organisasjoner),» konkluderer Åste Dokka i sin leder.
Jeg tror nok at den flåsete, fleipete og ganske hovmodige tonen hun legger opp til, er med på å isolere Forbundet fra resten av Kristen-Norge.
I min skoletid ved KG var jeg mye med i Laget, og som barn var jeg på mange leirer med Det Norske Misjonsselskap. Jeg kan faktisk ikke huske at de spørsmål jeg måtte ha, noen gang ble hysjet ned. Heller ikke sitter jeg igjen med noen følelse av at jeg trengte å tenke på noen bestemt måte. Derimot husker jeg gleden over å få være med i et fellesskap, over å ha det morsomt sammen med andre – barn, ungdommer og voksne – og ikke minst ser jeg for meg en lang rekke ansikter på mennesker som kanskje ikke hadde så mange andre arenaer hvor de følte seg velkomne og ønsket. For ikke å glemme alle lederne som stod på og bidro til å skape et trygt fellesskap. At hvert tredje møte handlet om sex før ekteskapet, at man nærmest ble tvunget til å løfte hendene, at alle «andre» kategorisk tok feil, eller at tenkende mennesker uavlatelig ble møtt med trykksaker fra Norsk Bibel – det er det reneste vås.
– Men hva med samfunnsengasjementet? Var det nærværende på noen måte? spør kanskje noen forbundere.
Til det vil jeg si: For meg og mange andre var disse leirene nærmest for gudstjenester å regne. Rekreasjon. Gjenskapelse. Vi ble satt inn i en ny sammenheng, hvor vi som lekende mennesker fant vår rette plass i forhold til Gud, våre medmennesker og skaperverket. Dét er et sunt utgangspunkt for et senere samfunnsengasjement.
I ettertid kan jeg nok peke på ting i det teologiske fundamentet som jeg mener ikke holder mål. Men det var faktisk ikke så viktig. Den gangen merket jeg bare at det var godt for et barn og en ungdom som hadde fått en kristen oppdragelse og identitet, å få oppleve et stort, kristent fellesskap.
Jeg lurer på hvor det kommer fra, det bildet av Kristen-Norge som Åste Dokka presenterer. Spør noen meg, ser det ut som om det stammer mer fra Vårt Lands debattsider (og der kommer det jo tidvis litt grums til syne) enn fra det virkelige liv.
«Vi er tross alt et av de meget få stedene [i Kristen-Norge] det er mulig å fullføre et logisk resonnement uten å bli slått i hodet med en trykksak fra Norsk Bibel, hvor det er lov å synge med armene rett ned, hvor det ikke er normalt at ett av tre temamøter handler om viktigheten av å ikke ha sex med kjæresten, hvor man ikke mener at alle ‘andre’ kategorisk tar feil, hvor de fleste ikke tror at det lille av ånd som rører seg i samtida automatisk er av det onde og må unngås.»Man kan mene mye om Kristen-Norges ulike organisasjoner og fellesskap. De fleste kan vel peke på ting som de mener er uheldig. Men jeg forstår ikke hvordan man kan karakterisere de forskjellige kristne miljøer i Norge på denne måten. Til det har jeg møtt altfor mange helstøpte, morsomme, åpne, imøtekommende, vennlige, interessante, samfunnsengasjerte og reflekterte mennesker fra miljøer som jeg selv ikke trodde at jeg hadde noe til felles med. Det ville jo være ganske frekt av meg å hevde at alle disse personene er blitt slik de er på tross av de miljøene de er formet av. Skal man tenke kritisk-vitenskapelig (en kjernesak for Forbundet), må det da være mer nærliggende å anta at de er blitt preget av en form for positiv kraft som har vært i deres omgivelser.
*
En gang var jeg sammen med to studenter fra Teologisk fakultet (TF) og kikket på gamle bøker i et teologisk antikvariat. Den ene, en ung mann, spurte meg om jeg hadde noen teologiske forbilder. På den tiden var jeg svært interessert i Albert Schweitzer, og nevnte ham som en jeg så opp til. Den andre studenten, en ung kvinne og «forbunder», så på meg meg store øyne, og sa omtrent noe slik:
– Albert Schweitzer? Og du sa at du gikk på Menighetsfakultet?
Som om hennes miljø på TF og i Forbundet skulle ha monopol på visse teologer eller på en åpen, spørrende, undrende og kritisk teologisk grunnholdning. Selv om jeg ikke viste det, ble jeg faktisk ganske irritert den gangen. Det var ganske begrensende å få høre at fordi jeg kom fra MF, var det forventet at jeg tenkte på en bestemt måte.
*
«Spør du meg, er Forbundet et av de meget få fornuftige stedene å engasjere seg (hvis vi snakker om kristne organisasjoner),» konkluderer Åste Dokka i sin leder.
Jeg tror nok at den flåsete, fleipete og ganske hovmodige tonen hun legger opp til, er med på å isolere Forbundet fra resten av Kristen-Norge.
I min skoletid ved KG var jeg mye med i Laget, og som barn var jeg på mange leirer med Det Norske Misjonsselskap. Jeg kan faktisk ikke huske at de spørsmål jeg måtte ha, noen gang ble hysjet ned. Heller ikke sitter jeg igjen med noen følelse av at jeg trengte å tenke på noen bestemt måte. Derimot husker jeg gleden over å få være med i et fellesskap, over å ha det morsomt sammen med andre – barn, ungdommer og voksne – og ikke minst ser jeg for meg en lang rekke ansikter på mennesker som kanskje ikke hadde så mange andre arenaer hvor de følte seg velkomne og ønsket. For ikke å glemme alle lederne som stod på og bidro til å skape et trygt fellesskap. At hvert tredje møte handlet om sex før ekteskapet, at man nærmest ble tvunget til å løfte hendene, at alle «andre» kategorisk tok feil, eller at tenkende mennesker uavlatelig ble møtt med trykksaker fra Norsk Bibel – det er det reneste vås.
– Men hva med samfunnsengasjementet? Var det nærværende på noen måte? spør kanskje noen forbundere.
Til det vil jeg si: For meg og mange andre var disse leirene nærmest for gudstjenester å regne. Rekreasjon. Gjenskapelse. Vi ble satt inn i en ny sammenheng, hvor vi som lekende mennesker fant vår rette plass i forhold til Gud, våre medmennesker og skaperverket. Dét er et sunt utgangspunkt for et senere samfunnsengasjement.
I ettertid kan jeg nok peke på ting i det teologiske fundamentet som jeg mener ikke holder mål. Men det var faktisk ikke så viktig. Den gangen merket jeg bare at det var godt for et barn og en ungdom som hadde fått en kristen oppdragelse og identitet, å få oppleve et stort, kristent fellesskap.
Jeg lurer på hvor det kommer fra, det bildet av Kristen-Norge som Åste Dokka presenterer. Spør noen meg, ser det ut som om det stammer mer fra Vårt Lands debattsider (og der kommer det jo tidvis litt grums til syne) enn fra det virkelige liv.
skrevet av Sindre Skeie 16:44
3 Kommentarer:
Virkelig en fordomsfull leder fra Åsta Dokka. Jeg er overrasket.
Trodde man skulle være tolerante på den kanten og ikke skjære alle over en kam, men når man er truet slår man gjerne litt for hardt tilbake.
Utfordringen blir jo å ikke plassere alle i forbundet i samme bås som lederen. Det mest spennende er å snakke sammen.
Utfordringen blir å ikke plassere lederen i en bås etter å ha lest en leder fra lederen også. Men er enig i mye av det du skriver her sindre. Skal forbundet være en forening som står for toleranse må de vise toleranse for andre selv.
Jeg tror det forbundet prøver på er for enhver pris å være tydelig, men det bør være mulig å ikke spre om seg med fordommer selv om man skal være tydelig på hva man selv er. Det å fremheve seg selv ved å presse andre ned, synes ikke jeg er veien. Men vil ellers si at Åste skriver og gjør kjempemye bra!
Eg trur den gamle intimetikken egenlig e borte vekk i dei aller fleste kristne miljøers andaktsliv. Eg kan knapt huska sist eg hørte ein andakt om sex og farene vedå ver for løsluppen på detta. Eg trur forbundet , sammen med KN/CHANGEMAKER og KFUM/K har gjort ein god jobb med å minna andre kristne miløer om det sosiale aspektet med den kristne etikken. Og det eg merke som prest i de tjukka bibelbeltet på vestlandet e at folk stort sett har forlatt den gamle sex e uansett fy,fy- mentaliteten, hvis dei noen gang har hatt den mentaliteten- og blitt meir opptatt av sosial rettfedighet. Eg glede meg veldig over detta, men samtidig e eg ikkje sikker på om det e det besta at ungdom får intimetikken sin kun fra Juntafil på P3. Trur faktisk at kjerkå har noe å bidra med på detta området fortsatt. Uten å komma drassande med trykksaker frå Norsk Bibel.
Legg inn en kommentar
<< Home