Fem perspektiver
1
Jorden – vår mor.
2
En gang kunne man male med sentralperspektiv – fordi mennesket hadde en opplevelse av å leve i et ordnet kosmos, holdt oppe av en allmektig Gud.
3
Det er vanskelig å tidfeste, men på et eller annet tidspunkt var Gud forsvunnet. Vi var ikke lenger på alle kanter omgitt av en barmhjertig, omsorgsfull Far. Det vi var omgitt av, var et endeløst univers, kaldt og likegyldig til mennesket og dets gjøren og laden.
Selv det nære og kjente gikk i oppløsning. Kom man nær nok, forsvant det levende i atomer som på ren slump var blitt slynget sammen på en slik måte at det fungerte - sånn noenlunde.
Selv jorden, vårt hjem - fjellet, skogen, sjøen, byen - ble fremmed. For øynene våre syntes det riktignok vakkert og vennlig. Men kun fordi sansene bedro oss – for landskapet er jo ikke slik; storslagent og imøtekommende. Det er fiendtlig og fargeløst. Hvor tilfeldig var det ikke at øynene våre skulle oppfatte nettopp den delen av bølgespekteret som gjør jorden vakker for oss?
Altså var enhver verdensanskuelse relativ.
Da disse oppdagelser var gjort, og man hadde forstått rekkevidden av deres konsekvenser, fant kunstnerne at sentralperspektivet var blitt en løgn.
4
I vår tid tror jeg at vi igjen begynner å tro at kosmos er ordnet. Eller kanskje skal vi heller si: Vi forstår hvor finstemt alt er. Hvor lite som skal til før hele økosystemer blir ødelagt.
Jorden er vår mor - det er en vanlig forestilling i mange kulturer. Hvordan behandler vi vår mor? Og hva gjør det med oss og vårt selvbilde at vi behandler henne slik?
Forfatter Torbjørn Færøvik skrev nylig i Aftenposten: En forsvarsaksjon for jorden handler i siste instans om å redde mennesket.
Dette er en vanlig tanke i vår kultur. Menneskets medskapning - altså jorden, himmelen, fuglene, fiskene, skogene, havet - har ingen egenverdi utover å være der for mennesket. At dette stammer fra den kristen-jødiske tradisjon, vil neppe være vanskelig å påvise for den som vil forske på tankens opphav. "Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen..."
Men hva er det å råde over noe? Det er jo ikke å undertrykke eller misbruke sin makt. Tvert om: En konge som råder over et land og et folk, skal først og fremst søke å verge og beskytte landet og folket. At mennesket råder over fiskene og fuglene, betyr bare at vi har større makt enn dem, at våre muligheter overstiger deres, at vårt ansvar er større enn dyrenes.
5
En etikk som bare handler om du og jeg er ikke tilstrekkelig. Etikken må også omhandle vår omgang med tingene og vår medskapning. Ikke fordi måten vi behandler f.eks. regnskogen på, til syvende og sist rammer oss selv – men fordi det å omgås regnskogen på en ydmyk og respektfull måte, har en egenverdi.
Jorden – vår mor.
2
En gang kunne man male med sentralperspektiv – fordi mennesket hadde en opplevelse av å leve i et ordnet kosmos, holdt oppe av en allmektig Gud.
3
Det er vanskelig å tidfeste, men på et eller annet tidspunkt var Gud forsvunnet. Vi var ikke lenger på alle kanter omgitt av en barmhjertig, omsorgsfull Far. Det vi var omgitt av, var et endeløst univers, kaldt og likegyldig til mennesket og dets gjøren og laden.
Selv det nære og kjente gikk i oppløsning. Kom man nær nok, forsvant det levende i atomer som på ren slump var blitt slynget sammen på en slik måte at det fungerte - sånn noenlunde.
Selv jorden, vårt hjem - fjellet, skogen, sjøen, byen - ble fremmed. For øynene våre syntes det riktignok vakkert og vennlig. Men kun fordi sansene bedro oss – for landskapet er jo ikke slik; storslagent og imøtekommende. Det er fiendtlig og fargeløst. Hvor tilfeldig var det ikke at øynene våre skulle oppfatte nettopp den delen av bølgespekteret som gjør jorden vakker for oss?
Altså var enhver verdensanskuelse relativ.
Da disse oppdagelser var gjort, og man hadde forstått rekkevidden av deres konsekvenser, fant kunstnerne at sentralperspektivet var blitt en løgn.
4
I vår tid tror jeg at vi igjen begynner å tro at kosmos er ordnet. Eller kanskje skal vi heller si: Vi forstår hvor finstemt alt er. Hvor lite som skal til før hele økosystemer blir ødelagt.
Jorden er vår mor - det er en vanlig forestilling i mange kulturer. Hvordan behandler vi vår mor? Og hva gjør det med oss og vårt selvbilde at vi behandler henne slik?
Forfatter Torbjørn Færøvik skrev nylig i Aftenposten: En forsvarsaksjon for jorden handler i siste instans om å redde mennesket.
Dette er en vanlig tanke i vår kultur. Menneskets medskapning - altså jorden, himmelen, fuglene, fiskene, skogene, havet - har ingen egenverdi utover å være der for mennesket. At dette stammer fra den kristen-jødiske tradisjon, vil neppe være vanskelig å påvise for den som vil forske på tankens opphav. "Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen..."
Men hva er det å råde over noe? Det er jo ikke å undertrykke eller misbruke sin makt. Tvert om: En konge som råder over et land og et folk, skal først og fremst søke å verge og beskytte landet og folket. At mennesket råder over fiskene og fuglene, betyr bare at vi har større makt enn dem, at våre muligheter overstiger deres, at vårt ansvar er større enn dyrenes.
5
En etikk som bare handler om du og jeg er ikke tilstrekkelig. Etikken må også omhandle vår omgang med tingene og vår medskapning. Ikke fordi måten vi behandler f.eks. regnskogen på, til syvende og sist rammer oss selv – men fordi det å omgås regnskogen på en ydmyk og respektfull måte, har en egenverdi.
skrevet av Sindre Skeie 23:47
2 Kommentarer:
Hei sindre, nå har jeg og fått meg en blogg, einar-einar.bolgspot.com, skulle egentlig bare ha et navn siden jeg ikke får poste som anonym lenger her inne, og så plutselig før jeg forsto hva som foregikk hadde jeg en blogg. Jeg forstår ikke så mye av hvordan jeg redigerer den, men satser på å få et lynkurs av deg en gang.
Dette hadde ikke noe med tema å gjøre, men pytt pytt.
(Snirre, etter at du skrev dette er du blitt far – tenk det.)
Synes perspektivene dine er interessante og viktige. Det kristne "forvalteransvaret" (forøvrig et enorrrrrmt spenstig begrep...) kan ha godt av en oppradering, der tingene gis større verdi i seg selv, som Guds skaperverk – ikke som mål for menneskets "forvaltertrang".
Legg inn en kommentar
<< Home