Filmens ene hovedperson – den dødsdømte John Coffey – er på en eller måte forbundet med Sankt Christopher, et navn som betyr: Han som bærer Kristus. Dette stammer fra en kristen legende:
Sankt Christopher bar en liten gutt over en elv, men måtte undre seg over hvor umenneskelig tung den lille var. Bare med nød og neppe klarte han å krysse elven uten å bukke under for tyngden. Da de var kommet over, fikk Christopher vite at gutten var Kristus selv. En kort stund hadde Christopher båret på sine skuldre ham som bærer alle verdens synder.
John Coffey har evnen til å «trekke» en sykdom ut av et menneske: Han puster sykdommen inn i seg gjennom munnen, og etter en tid kan han slippe den ut igjen – men ikke uten et visst besvær; sykdommen tar da form av en stor flokk summende, skremmende insekter som flyr av sted. Men et spørsmål reiser seg hos oss etter hvert som filmen skrider fremover: Hva vil skje om John Coffey velger å beholde sykdommen inne i seg; hvis han ikke slipper den ut? Og når har pustet inn en sykdom fra ett menneske, kan han da blåse den inn i et annet?
Den godeste Coffey kan altså bære andre menneskers sykdommer – og heri ligger forbindelsen til den hellige Christopher.
Det er unektelig noe vakkert over John Coffeys handlinger, som er fullstendig blottet for selviskhet. Men hvis jeg skal forsøke å si noe om filmens underliggende livssyn, så vil jeg rette et kritisk lys mot Pauls ord mot slutten: «John was just a force of nature» – John Coffey var bare en naturkraft. Slik reduseres, hva skal vi si, Coffeys moralske ansvar, eller, kanskje kan man si at han frarøves sin personlighet; han blir et medium uten ansvar for det som skjer gjennom ham. Han straffer dem som er «onde i hjertet», det vil si at han enten tilrøver seg en myndighet han ikke har rett på («hevnen hører Herren til»), eller så er han ganske enkelt Gud – og det formidler i så fall ikke noe kristent gudsbilde.
Det som savnes i filmen, er at vi får rygge tilbake og miste vår sympati, vår identifikasjon, med John Coffey. Slik det nå er, dras vi til de grader inn i Coffeys perspektiv på verden, at vi under filmopplevelsen virkelig tror at de straffene han legger på betjent Percy og gale Bill, enten er fullt akseptable, eller også at de rett og slett er Guds egen straffedom. Filmens perspektiv kunne derimot ha vært, for eksempel, at det blir galt når mennesker tilriver seg den hevn som hører Herren til – for det er ingen annen enn Gud som kjenner menneskenes indre. Hvis John Caffey er Gud, så er også menneskeheten delt i gode og onde mennesker. Paul og Brutal er ikke annet enn gode, mens Percy og Bill bare er onde. Det er en lettfattelig – men også grufull – måte å kategorisere mennesker på.
Et annet poeng i filmen er: Ingen kan bære verdens lidelse uten å ønske seg døden. Det slår meg: Kanskje er det bare Kristus som kan akkurat det.
Det er for øvrig noe betenkelig med filmer som viderefører en tanke om at mørkhudede eller afrikanere er slike naturkrefter, eller at de takket være sin primitivitet og naivitet på en måte er «ubesmittet» av den vestlige sivilisasjons utallige sykdomstegn, og at de derfor er gode mennesker; at mørke så å si er nærmere status originalis enn hvite. Dette er selvsagt uholdbart både teologisk og naturvitenskapelig, fordi det indirekte sier at a) de hvite er kommet lengre intellektuelt enn de mørkhudede (jf. Coffeys kommentar: «I don’t know nothing ’bout nothing»), og b) det er egentlig dette fremskrittet som er årsaken til at folk blir umenneskeliggjort i de hvites kultur.
Filmen slutter i en pessismistisk dragning. Sankt Christopher alias John Coffey har ikke evnen til å vende gråten om til latter, hans død gir ikke liv, i hvert fall ikke liv forstått som livsfylde, mening og glede, selv om han riktignok klarer å forlenge levetiden til musen Mr. Jingles og betjent Paul.
Den grønne mil formidler ropet etter en som virkelig kan forvandle død til liv. John Coffey makter det ikke, til tross for sine gåtefulle krefter og sin grenseløse uselviskhet. Han ser himmelen kun ett sted: i illusjonen, når han får besøke en kino før han selv skal gå den grønne mil.
Like fullt: En film som er verdt å se. Den setter tenkesystemet i sving. Og det er (nesten) alltid bra.
