17.08.06

Torsdag 17. august, klokken 19.18 er det endelig over.

Men like gjerne kan man si at det endelig har begynt. Det kommer an på hvilken vinkel du ser det fra.

La oss betrakte det hele fra vinkelen til en meget ung gutt som heter Jakob. Det han ser på det nevnte tidspunkt, er dagens lys. Utrolig nok. Jakob Aarseth Skeie ser dagens lys. Eller, om vi skal være pinlig nøyaktige, er det ikke dagens lys han ser, men det dempede lyset på fødestue 3, fødeavdeling B på Ullevål sykehus. Men la oss spole noen timer tilbake.

Så langt tilbake Jakobs erindring rakk, hadde alt vært godt. Til nå hadde han tilbragt tiden med å sveve stille omkring i et varmt og deilig lite rom, og kunne ikke ønske seg noe annet liv. Men så, ganske plutselig, var det som om noen presset ham sakte nedover mot noe som liknet en smal tunnel. Og han tenkte: Dette vil jeg ikke være med på, nei, dette kan da umulig være min lodd i livet?

Jo, Jakob fikk snart erfare at denne hans strabasiøse ferd inn i det forferdelige og ukjente virkelig hører med til et menneskes skjebne. For uansett hvor mye han kavet og sprellet og vred seg, kunne det ikke hindre at han ble drevet stadig lenger ned og inn i den trange sjakten. Og det smalnet omkring ham, og det svartnet for øynene, og det kjentes som om hodet skulle eksplodere. Og stadig lød det ville skrik der ute fra.

Da skjedde det. Plutselig lå han der, med hele seg, i en seng, omgitt av et dempet, vennlig lys. Og to hender, to fremmede hender (tenk, dette var første gang noen rørte ved ham!), pakket ham inn i noe varmt og mykt.

Nå har han det ikke så verst. Men så ser han plutselig en tynn, høy skikkelse som lener seg over ham. Den tar på ham, den frekke skapningen! Med kalde, fuktige hender! Han kan ikke annet enn gråte.

Den lange skikkelsen likner på ham selv, men har liksom feil proporsjoner, og et ansikt fullt av sorte hår. Og hele tiden lager den en slags underlig hulkelyd. Dette merkelige vesen. Hva vil det ham?

Skikkelsen holder noe blankt og spisst i hånden - Jakob vet ikke at det er en liten saks - men se! Nå skjer det noe. Hånden beveger seg. Riktignok usikkert og famlende, men den kommer nærmere, det gjør den utvilsomt, og nå er den helt fremme ved Jakob, og den holder frem den spisse gjenstanden - og der! Huffameg! Der klipper den stygge hånden over strengen som springer frem fra Jakobs mage! Gråten presser på igjen, og stiger som en klagesang fra den lille:

- Å, denne deilige streng! Dette siste bindeledd til det trygge sted som jeg kommer fra, og som jeg ikke ville nøle med å kalle mitt hjem, mitt paradis, mitt Eden! O sorg! O smerte! O traume over alle traumer! Å, denne siste vei tilbake - den er stengt! Her var hagen i øst, og her står kjeruben med det flammende sverd!

Etter forbløffende kort tid ser han imidlertid ut til å ha lagt tapet bak seg. Nå hører han stemmer. Glade, opprømte stemmer. Og der - der! Hør! Blant stemmene er det én som tydelig skiller seg ut, en som er lys og trygg og nær. Han kjenner den fra før, fra tiden før tunnel-opplevelsen. Ennå er ikke Jakob i stand til å forstå stemmens dialekt - en litt avslepen variant fra Molde-traktene - men senere skal han få vite hva som ble sagt: "En gutt! E det en gutt? Tenk at det går an! Det e jo heilt utrolig!"

Så kjenner han med ett, for første gang, den overveldende følelsen av sult. Han skriker. Og løftes av sterke hender bort til et deilig sted som flyter, om ikke av honning, så i alle fall av melk, ja, her er hele elver og fossevell av melk. Han merker en annens hud mot sin hud, han gaper høyt, og han kjenner at det er godt å leve.

Bøyd over ham står igjen den høye, tynne skikkelsen og lager sine lyder, men nå er det andre lyder, det er lyden av en stemme som snakker. Jakob forstår ikke hva som sies. Men en gang skal han få høre om denne dagen, hans egen fødselsdag, da den rare skikkelsen strøk sønnen sin over ryggen og sa med dårlig skjult stolthet:

- Hei, lille venn. Jeg er pappaen din.

*

I begynnelsen var klokken 19.18, og kalenderen viste 17. august 2006.

Fem perspektiver

1
Jorden – vår mor.

2
En gang kunne man male med sentralperspektiv – fordi mennesket hadde en opplevelse av å leve i et ordnet kosmos, holdt oppe av en allmektig Gud.

3
Det er vanskelig å tidfeste, men på et eller annet tidspunkt var Gud forsvunnet. Vi var ikke lenger på alle kanter omgitt av en barmhjertig, omsorgsfull Far. Det vi var omgitt av, var et endeløst univers, kaldt og likegyldig til mennesket og dets gjøren og laden.

Selv det nære og kjente gikk i oppløsning. Kom man nær nok, forsvant det levende i atomer som på ren slump var blitt slynget sammen på en slik måte at det fungerte - sånn noenlunde.

Selv jorden, vårt hjem - fjellet, skogen, sjøen, byen - ble fremmed. For øynene våre syntes det riktignok vakkert og vennlig. Men kun fordi sansene bedro oss – for landskapet er jo ikke slik; storslagent og imøtekommende. Det er fiendtlig og fargeløst. Hvor tilfeldig var det ikke at øynene våre skulle oppfatte nettopp den delen av bølgespekteret som gjør jorden vakker for oss?

Altså var enhver verdensanskuelse relativ.

Da disse oppdagelser var gjort, og man hadde forstått rekkevidden av deres konsekvenser, fant kunstnerne at sentralperspektivet var blitt en løgn.

4
I vår tid tror jeg at vi igjen begynner å tro at kosmos er ordnet. Eller kanskje skal vi heller si: Vi forstår hvor finstemt alt er. Hvor lite som skal til før hele økosystemer blir ødelagt.

Jorden er vår mor - det er en vanlig forestilling i mange kulturer. Hvordan behandler vi vår mor? Og hva gjør det med oss og vårt selvbilde at vi behandler henne slik?

Forfatter Torbjørn Færøvik skrev nylig i Aftenposten: En forsvarsaksjon for jorden handler i siste instans om å redde mennesket.

Dette er en vanlig tanke i vår kultur. Menneskets medskapning - altså jorden, himmelen, fuglene, fiskene, skogene, havet - har ingen egenverdi utover å være der for mennesket. At dette stammer fra den kristen-jødiske tradisjon, vil neppe være vanskelig å påvise for den som vil forske på tankens opphav. "Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen..."

Men hva er det å råde over noe? Det er jo ikke å undertrykke eller misbruke sin makt. Tvert om: En konge som råder over et land og et folk, skal først og fremst søke å verge og beskytte landet og folket. At mennesket råder over fiskene og fuglene, betyr bare at vi har større makt enn dem, at våre muligheter overstiger deres, at vårt ansvar er større enn dyrenes.

5
En etikk som bare handler om du og jeg er ikke tilstrekkelig. Etikken må også omhandle vår omgang med tingene og vår medskapning. Ikke fordi måten vi behandler f.eks. regnskogen på, til syvende og sist rammer oss selv – men fordi det å omgås regnskogen på en ydmyk og respektfull måte, har en egenverdi.