To salmer

Utallige oppfordringer vil jeg ikke si det har vært. Men et par vennlige stemmer har tross alt ymtet frempå om at jeg ikke bare bør skrive om salmetekstene mine - jeg bør rett og slett legge ut noen av dem. Så nå prøver jeg på det. To ganske forskjellige tekster, begge med melodi av min bror Gisle. Den ene heter "Du skal få din tapte tid tilbake", og handler om noe som jeg tror de fleste mennesker kjenner til: sorgen over tapt liv. Den andre, "Å, himlens Gud, hvor kan jeg se", er et forsøk på å formulere noe av langfredagsmysteriet: hvor underlig det er å stå ved korset og vite at her, i Jesu pinte, kraftløse kropp, har Gud vist oss hvem han er; han, den hellige, den gamle av dager, han som intet menneske kan se og ennå leve. Hva sier det om Gud at han åpenbarer seg slik? Det er noe av det jeg prøver å utforske i denne salmen.

De gamle og sangen

Jeg sier av og til at jeg skriver salmetekster.
Da lener folk seg litt tilbake, ser alvorlig på meg og sier: "Det må jeg si..!" Eller: "Nå er vel ikke salmer akkurat det som treffer ungdommen."

Jeg har etter hvert holdt en del andakter for eldre. Mange av dem som hører på, skjønner ingen ting av det jeg sier, eller husker ingen ting etter at jeg har vært der.

Men én ting husker de: salmene som vi synger.

"Deilig er jorden, prektig er Guds himmel."

"Bred dina vida vingar, o Jesus, över mig."

"O bli hos meg, nå er det aftentid."

Ordet salme er så ladet av tradisjon, ærverdighet, fortid, at det nesten er umulig for en ung mann å si at han skriver salmer.

Men hva er en salme?
Aller enklest uttrykt er det en kristen sang. Et religiøst, sangbart dikt. Men en salme blir det egentlig ikke før diktet er slik at menigheten kan ta det til seg som et uttrykk for sin tro.

Hva skal de som er unge i dag, synge om noen tiår, når de sitter i sine stoler på eldrehjemmet og ikke lenger vet hvem de er, når korttidsminnet er ødelagt, og de bare husker sangene som de lærte i sin barndom og ungdom? Skal de synge sanger på et annet språk, sanger som en gang i tiden var egnet til å hensette dem i en følelse av tilbedelse og gudsnærvær?

"Jesus, how I love you."

"I want to praise You, Lord."

Kanskje er det greit. Men jeg mener ganske bestemt at det vil være en rikere opplevelse for dem å synge sanger på sitt morsmål, sanger som de kanskje ikke helt forstod som barn eller ungdom, men som på en eller annen måte gir mening NÅ, når livet går mot slutten, sanger som ikke bare er lutter lovprisning, men som er skrevet med tanke både på Gud og på menneskelivets vekslende tider, de gode - og de onde dager.

Lidelse og syndefall

Når kom lidelsen inn i skaperverket?
Intet lite spørsmål.

Naturvitenskapen vil si: Lidelsen har vært der så lenge det har vært skapninger som kunne lide. Med andre ord har det aldri vært noen paradisisk tilstand noe sted på jorden.

Nei vel.

Men hvis lidelsen har vært der i Guds skaperverk hele tiden, må det ha vært dyr som led lenge før mennesket fantes. Da kan ikke lidelsen være en straff for noen menneskelig synd, verken vår eller Adams.

Da kan man ikke lenger snakke om før og etter syndefallet i kronologisk forstand. Man kan heller ikke hevde at en som er syk og lider i vår tid, bærer følgene av noens synd - verken egen eller noen annens.

Slik heter det i den nye oversettelsen av Det nye testamente:

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» (Joh 9,1-3)

Så blir spørsmålet: Hvis lidelsen alltid har vært der, hvordan kan Gud engang ha sett at alt var godt, slik det står i 1 Mos 1,31?